Jeg har levd meg gjennom noe omkring 22000 levedager, alltid engasjert i et eller annet. En uendelig og magisk gave. Jeg håper å ha flere slike dager foran meg; for sannheten er at bare få av disse 22000 er levd i ordets rette mening. De fleste kom og forsvant før jeg hadde en ide om hva som foregikk – ‘ikke ante jeg at de var selve livet’. Tenk å ha en slik utrolig evne til å kaste vekk så mange sjanser, 22000 av dem. Hva mangler det oss mennesker når vi aldri lærer å leve?
Før det er for sent ?
I 2003-2004 skjedde det ting som førte med seg at jeg langsomt tok til å gjenoppdage den vandringens kunst jeg hadde glemt siden barneårene mine der oppe i nord. Den gangen i 50- og 60 årene, før den motoriserte ferdselen tok helt over, da vi fremdeles gikk til hverdags og ønsket å danse gjennom livet for å kunne holde ut og tåle de tunge byrdene og begrensningene og fattigdommen som hele tiden var der like i nærheten av oss. Senere kom gode tider; de fikk meg til å glemme å gå.
Så; i løpet av noen år har jeg blitt og gjort meg selv til et vandrende menneske. Som vi alle er ment å være; selv om vi sitter i rullestol eller ligger til sengs. Den blinde Homer kunne skrive om alt han så; den sengeliggende kan gjennomføre lange ekte vandringer i sine indre landskap.
Denne bloggen er en feiring av det vandrende mennesket, som du og jeg.
Ta på deg vandringskoene; kjære venn! Legg ut på landeveien. Gledene virker kanskje små og praktiske – men jeg kan med stor visshet fortelle deg at de vil gi ditt liv og din menneskelighet et usammenlignelig løft.
For å låne noen skjønne ord som har oppstått i hodet til den norske bildekunstneren Eldar Parr:
«Så lenge lengselen er større enn frykten, er vi i bevegelse. Nomaden i oss er utrolig sterk»
