Terapeutisk vandring. Hva er det som gjør at pilegrimsvandring kan fungere terapeutisk?

Pilegrimsvandringens terapeutiske mekanismer og virkemåte

Den svenske nobelprisforfatteren Per Lagerkvist lar en av skikkelsene i romanserien om pilegrimsprosessen (i boken ’Det hellige landet’) uttrykke et dilemma for enhver ekte pilegrim:

”det er lett å være pilegrim når man ikke behøver å forandres av å være det, når man like fullt forblir den samme som før.”

Dette er antagelig en riktig poeng, noe som mange moderne pilegrimer altfor lett lar være å tenke gjennom Det å forlate sin vanlige tilværelse for å bli pilegrim kan lett bli til en rent ytre instrumentell aktivitet, noe man tar del i uten at man engasjerer seg med hele seg og sin person, sitt liv og sine indre ressurser. Moderne mennesker assimilerer nesten automatisk pilegrimsrollen og pilegrimsvandringen til ting de kjenner fra før i sine liv og samfunn. Vi griper til skjemaer og mønstre som er kjente og bruker dem for å føle oss hjemme og trygge i den ukjente pilegrimssammenhengen. Vi opptrer  – gjerne uten at vi har reflektert grundigere over det  – som opplevelseshungrige konsumeringsglade turister, gjerne med en religiøs eller åndelig eller kulturell innretning på reisingen. Dermed går vesentlige muligheter som ligger i pilegrimsprosessen tapt.

Turistens glede ved nye land og byer og landskaper, eksotisk mat og magiske steder, avbrekk fra det bante med ny spenning og variasjon. Alle som legger ut på en reise kjenner på slike ting. Dette er imidlertid ikke kjernen i det som pilegrimsvandring engang tilbake i historien var for mennesker fra alle kulturer og verdensdeler.

Historisk betraktet har pilegrimsvandring spilt en viktig rolle som transformativ og selvforbedrende aktivitet i menneskers livsløp, selv det det stort sett var og måtte være innenfor en religiøs referanseramme.

”Alle religiøse systemer gir oss rituelle programmer, mer eller mindre utarbeidete, av variende typer, som har som primære mål enten å transformere deltakerne fra en tilstand til en annen, eller å markere slike transformeringer. Rituale er kanskje den kreative siden ved religiøst liv par excellence — den arena hvor personen blir skapt sammen med hans eller hennes univers. Dette er alltid en sosial og kulturell handling som gir uttrykk for svært spesifikke temaer og forståelser; eller sett på en annen måte, disse rituelle prosessene kan sies å utgjøre et empirisk laboratorium hvor man bearbeider selvet og verden.” (David Shulman and Guy G. Stroumsa, eds.;Self and Self-Transformation in the History of Religions (New York: Oxford University Press, 2002), s.6)

I vår moderne kontekst er interessen for pilegrimsvandring rettet mot de mulighetene som denne prosessen kan ha som transformativ og selvforbedrende aktivitet innenfor en bredere åndelig, personlig, terapeutisk og psykologisk referanseramme. Kan det å gå inn i en pilegrimsrolle for noen uker være en kilde til personlig fornyelse og endring? Kanskje også til større innsikt i seg selv og livet, dypere indre fred og harmoni; ting vi alle søker og lengter etter i en travel og utvendig tilværelse. Jeg skal i denne artikkelen forsøke å gi en oversikt over hvorledes pilegrimsprosessen kan virke transformativ og terapeutisk på den som for en periode velger å opptre som pilegrim. Jeg vil ha fokus på å klargjøre hvilke mekanismer under prosessen som kan fremme transformative og terapeutiske virkninger av pilegrimsvandring.

Hva er det hos pilegrimen som tiltrekker moderne mennesker? Pilegrimsprosessen har gradvis over de siste tiårene, og kanskje særlig tydelig de siste 5-10 årene, hatt en stadig voksende tiltrekningskraft på moderne mennesker i alle vestlige land. Eldgamle pilegrimsruter gjenoppdages og restaureres, eldre pilegimslitteratur trekkes frem fra glemselen, avviser og fjernsyn lager fargerike reportasjer og dokumentarer om pilegrimsvandringer. Mange ganger er det nok mest drømmer og eksotiske ferier som tiltrekker folks oppmerksomhet, eller for noen kanskje den religiøse siden ved pilegrimsferden.

Forbausende ofte er det den ’transformative intensjonen’ hos pilegrimen som vekker folk opp fra normaltilværelsens sløve tilfredshet og konsumjag. Det kan se ut som om pilegrimsvandring i dag som i tidligere tider virker tiltrekkende på mennesker som ønsker og søker å forbedre og høyne seg selv og sin personlighet, å gjøre noe positivt med seg selv og sitt liv, forbedre velvære, helse og hele sin livsfølelse. Mange gjenoppdager i seg selv det mangelfulle og aldri-avsluttete ved det å eksistere som menneske, og velger å gå i en fruktbar konfrontasjon med denne utfordringen i sitt eget hverdagsliv heller enn å kortslutte den grunnleggende transformative intensjonen gjennom å stille seg til disposisjon for psykologiske eller medikamentelle behandlinger. For mange nye pilegrimer har det vært nok å lese en pilegrimsskildring i en avis, et magasin eller en bok; kanskje sett en reportasje i et fjernsyns- eller radioprogram – så vekkes umiddelbart ønsket om selv å legge ut på en lang rituell vandring i de gamle pilegrimenes fotspor. Jeg søker etter noe dypere og mer ekte i dette livet: Kan jeg finne det som pilegrim?

Det å legge ut på sin egen pilegrimsvandring gir ingen garanti for de forandringer man ønsker seg. Den kan utgjør en fruktbar kontekst for slike forandringer, men samtidig vil de holdninger og de praktiske løsningene man legger opp til avgjøre hva man får ut av vandringsprosessen. Dvs. at dersom den enkelte pilegrim skal kunne gjøre best mulig bruk av pilegrimsprosessen, er det avgjørende med riktige forberedelser slik at man er innstillt på å bruke og åpne seg opp for de mulighetene som åpner seg, og de opplevelsene som fremkommer i løpet av en pilegrimsvandring. En vel gjennomført pilegrimsvandring medfører mange opplevelser og utfordringer som man ikke er forberedt på ut fra sitt vanlige liv, og dersom man blir tatt på sengen av ensomheten, smertene og langsomheten underveis er det fare for at man avbryter eller kortslutter pilegrimsprosessen. Uten gode forberedelser vil pilegrimsvandringen derfor lett kunne føre til en skuffelse der de søkte personlige forandringene uteblir, og dermed bli redusert til en noe slitsom turopplevelse eller turistreise. Oftere og oftere ser man at folk ødelegger sin pilegrimsprosess gjennom å la seg lokke inn i et konsument-opplegg, der man gjennom en arrangør tilnys rike eksotiske opplevelse av pilegrimsmiljøet, gjennom tilrettelagt bagasjefrakt, taxi, hoteller og pilegrimsmenyer langs vandringsruten. I slike opplegg forsvinner nesten enhver ’transformativ intensjon’ i det vanlige jaget etter opplevelseskonsumering og annen luksus.
Pilegrimsopplevelsen vil selvsagt være ulik for hver og en av oss. Men noen aspekter er det allikevel viktig at man både er oppmerksom på og vet å gjøre bruk av på riktige måter.

De følgende mekanismene og kjennetegnene er noen av de mest sentrale som fremkommer ved lesning av pilegrimslitteraturen:

1) Synkronisering av kropp-sjel gjennom vedvarende bevegelse uten sterke ytre avledninger og påvirkninger:

Gjennom kontinuerlig og vedvarende vandringsbevegelse påvirkes hele mennnesket: Pilegrimsvandringen representerer en robust helhetlig kroppslig bevegelsesprosess, som synes å kunne påvirke, stabilisere og samkjøre de mange ulike kroppslige aktivitetene og hjerneprosesser, og virke til å harmoniser de uttallige menneskelige og kroppslige funksjoner og prosesser på en mer helhetlig og synergistisk måte. Det er rimelig å anta at denne synkroniseringen og harmoniseringen av vår fungering resulterer i almenn bedring av helsemessig fungering.

2) Gjenoppdagelse av ens konkrete kroppslige sansemotoriske forankring:

Ikke-instrumentell, ekspressiv og kommunikativt innrettet fysisk og kroppslig bevegelse og anstrengelse, som pågår dag etter dag uten opphør, over et lengre sammenhengende tidsrom – og fører derigjennom til gjenoppdagelse og sterkere erfaring av ’bevegelsesrommet’, det rommet en går og beveger seg i og gjennom fra sted til sted i landskapene.

3) Langvandring øker evnen til å rekruttere meditative tilstander

Gåing forbindes med en meditativ langsomhet: opplevelse av ’langsomheten’ i vandringen over lengre tid, den klokkedominerte tidsprosessen forsvinner, stopper opp, ingenting skjer – og den indre tidsfølelsen gir seg til kjenne. Langsomheten er egentlig en tilbakevending til kroppens og sjelens iboende rytmer og tempo, og en avvikling av den ’virtualiserte’ og kunstid oppdrevne tids- og tempoopplevelsen i det moderne livsmønstret – tenkning preges av «the gentle wisdom of walking”.

4) Overvinnelse av passivisering og innlært motstand mot bevegelse:

Moderne livsførsel og stillesitting medfører uvilje overfor og treghet mot kroppens og sjelens egen vedvarende bevegelse.

5) Naturlig livsdisiplin og meningsfyllt orden på den personlige livsprosessen:

Daglig krevende vandring krever av hver enkelt pilegrim frivillig etablering av ens egen særpregete disiplin, rutine, strukturering, underkastelse, innordning, styring, selvkontroll: når en skal stå opp, holde orden på sine få men grunnleggende ting, når en skal stoppe,ta puser, hvem og hvor lenge en skal prate med folk en møter på veien, hvor lang etappe en skal våge og ta på seg,hvor mye smerte og ubehag en vil tåle, planlegging av vandringens forløp hver dag mht. vann-mat, osv..

6) Bortfall av den opplevelsesdominerende mediaavhengigheten: 

Det moderne livet preges av indirekte og annenhånds opplevelsesdominans, pilegrimsprosessen fører til minsking av den sterke orientering mot det utvendige og utvortes, fortløpende underholdning gjennom radio, TV, mobiltelefon, avviser, film, musikk og annen ytrepåført stimulering og spenning gjennom ’virtualiserende arrangementer’( Mer om dette, se Hoiniacki 1996, s.14-15, s. 127-128).

7) Omstilling av balansen mellom det indre og det ytre:

Kanskje er av de aller viktigste sidene ved pilegrimsprosessen og langvandring er forbundet med gjenoppdagelsen av ens eget indre som kilden til det livet en lever å og ønsker å leve. Langvandringen kan gi en opplevelse av indregenerert og indrebestemt bevegelse og livsutfoldelse, at vårt liv og vår livsglede alltid og grunnleggende sett må komme innenfra. Vi finner frem til oss selv, vår egen natur som den avgjørende målestokken får alt som passerer i og gjennom vårt liv. For Maslow (1971, s.32) er evne til å rette oppmerksomheten mot ’indre signaler’ viktig for god mental helse og fungering – den personen som er tom for innenfrakommende opplevelser må hele tiden vende seg utover for å innrette sin livsutfoldelse.

8. Økt kjennskap til sin egen dype kjerne og en resulterende følelse av større hardførhet, robusthet, ‘uknuselighet’:

Pilegrimsvandring er en vedvarende anstrengelse, både fysisk, psykisk og ikke minst sosialt. Pilegrimen gjennomgår en slags mangesidig selvpåført herding forbundet med de utfordringene man møter hver eneste dag. Ens toleranse for og evne til å finne mening med selvpåførte anstrengelser plager, smerte, lidelse, anstrengelse, ubehag vokser dag for dag over en lengre periode. God smerte som læremester i livskunst. Heri ligger også økt nærhet og tilgang til egen kropp på godt og vondt, og ikke minst egne kroppsfunksjoner – bedret evne til å skjelne mellom god og dårlig smerte, den gode smerten som ikke er signal om skade eller ødeleggelse, men en levende kropps signal om at en må ta vare på sin kropp, ha respekt for sin kropp (Hoinacki 1996, s. 128). Effekten av dette tilsvarer det man omtaler som å bli tøff gjennom ’hardførhetstrening’ (se for eksempel ), og gjenoppdagelse av ens egen grunnleggende ’uknuselighet’ (se for eksempel Harold Bloom 1996 om betydningen av ’uknuseligheten’ i Kafkas verker).

9) Sensorisk åpenhet:

Økt nærhet til sanseopplevelsene, mer følsomme sanser, mer intens sansekontakt med omgivelsene og egen kropp:

Jo lengre jeg går på caminoen, jo mer følsomme synes mine sanser å bli ” (Hoinacki,1996,s.127).

Thoreau skriver på sin side om det å være tilstede i her-og-nå situasjonen under vandringen: «What business have I in the woods, if I am thinking of something out of the woods?»

10) Distanse til det travle, nullstilling av rolledefinisjoner og tilgang til liminalitet (Victor Turner):

Turner relaterer pilegrimsreise til det han kaller ’liminale aktiviteter’ – dette er aktiviteter hvorigjennom folk kan flykte frå innestengheten og bundetheten i det ordinære livet. Folk kan komme over i nye erfaringsdomener og nye aktivitetssammenhenger, og kan ledsages av radikale endringar i atferd som er forbigående og fragmentarisk og legges tilbake når folk kommer tilbake til sitt vanlige liv. Pilegrimsprosessen betraktes ofte som en flukt fra det normale, den er et rituale som vi bruker for å bryte opp rutinemessigheten og det tilvante i hverdagslivet vårt. Å reise vekk utgjør et brudd med å befinne seg på samme sted, å være hjemme. Bruddet med rutiner og det hjemmevante og sikre utvider våre horisonter, gir en følelse av frihet og evne til å forandre seg selv og sitt liv. Turner (1973) legger vekt på den rollen som pilegrimsprosessen har i å kunne forandre pilegrimen. De starter på et kjent hjemmested, og reiser til et fjerntliggende ukjent sted, og vender tilbake igjen til sitt gamle sted, ideelt sett som et annerledes og forandret menneske.

11) Redramatisering av eget liv:

Livet er en scene, vi spiller  våre roller dag ut og dag inn. Tilslutt føler vi oss oppslukt av rollene våre; innerst inne vet vi at de ikke er oss. Men hva er jeg da? Pilegrimen forlater de uttallige sosiale scener og settinger som hans eller hennes liv er innfelt i og utspilles innenfor – ofte er rutiner og roller så fastlagte og overrepeterte at en har tapt følelsen av ’plot’ og at noe skjer med en selv og i det livet en lever. Pilegrimsvandringens distansering fra det kjente kan gir ny og intensivert nækontakt med selve sitt eget livsdrama, den representerer i seg selv på et vis en intensivering av ens eget livsdrama. Man går jo caminoen som en siste akt, en nøkkelscene – siste utvei, for å forsøke å mestre den livssituasjonen og krisen man er kommet i, for å komme seg videre i livet og i livsløpet (se Paul Hellweg..)

12) Forenkling av livet; å se hva som er viktig og vesentlig:

Ny glede i det enkle, trivielle og det grunnleggende i livet; det å avstå, en ikke-konsumerende livsstil som kilde til større glede og nytelse i de enkleste ting – et vannglass, det å sette seg ned, enkel mat, naturinntrykk, små hverdagshendelser får tilbake sin magiske og hellige karakter.

13) Berikende ‘communitas’ og umiddelbart felleskap med mennesker uten referanse til status og andre etablerte definisjoner av en selv:

Grunnleggende og følelsesmessig opplevelse av nærhet, tilhørighet og felleskap (bak roller, masker, og overflatiskheter – Turner og Turner 1978 omtaler dette som ’communitas’) med andre mennesker, også fremmede og ukjente mennesker – gjennom felles mål, vei, betingelser, osv. En viktig kilde til å føle seg anerkjent som den en er, som god nok, som verdifull for andre. Å pilegrimsvandre er samtidig en intensiv sosial vandring. Nancy Frey påpeker at ”noen pilegrimer føler seg alene eller marginalisert i sine hjemmeomgivelser, og caminoen utgjør en utprøvingsmulighet eller en forandringsmulighet, et sentrum eller et mål som man ikke så lett finner i ’det virkelige liv ”(Frey, 1998, s. 46). På caminoen er man kanskje i begynnelsen fremmed blant fremmede, men man beveger seg faktisk i et langt mer vennligsinnet og støttende mellompersonlig miljø av medpilegrimer enn det man er vant til i dagliglivet. Alle vandrer selvsagt pilegrimsveien på en måte alene, på sine egne ben. Samtidig er caminoen en svært spesiell sosial og mellompersonlig kontekst som kan gi rom for nye muligheter og ny kreativitet i livsutformingen. Caminoen gir rom for og kan skape samtidig en ny og forsterket følelse av tilhørighet og fellesskap, sammen med mennesker som frivillig har satt seg i samme situasjon som en selv, har de samme vanskene og opplevelsene, søker de samme målene, og der de sosiale statusforskjellene man lever under i sitt hjemmemiljø stort sett er sterkt utvisket. Mange pilegrimer har også fellesskap når det gjelder indre problemstillingar og orientering. De er opptatt av spørsmål som går på overgang og skifte i livet, tap, brudd, sorg, konflikter og overbelastningar, eller det å være satt utenfor eller tilsidesatt. (se Frey, 1998, s.45)

14) Homogenisering av status (Turner):

Liminalitet og liminale aktiviteter medfører forminsking og endog fravær av normale fastlagte sosiale status- og rang-forskjeller, hierarkier, og andre sosiale og kunstige distinksjoner og markeringar som hemmer og fastholder ens identitetsmuligheter i vanlige livssammenhenger. Bånd og relasjoner er horisontale heller enn vertikale, man har opplevelse av likeverd og likestilthet.

15) Antistruktur, identitetsforming og kreativitet:

Nullstillingen av sosiale forskjeller og innarbeidete og avstandsskapende roller og kjennetegn betegner Turner og Turner (1978) som ’antistruktur’. Dette kan gi rom for og bli begynnelsen til personlige, psykologisk, sosial og følelsesmessig kreativitet og fornyelse i eget liv og livsutforming som er avgjørende for all livsforbedring og rehabilitering. Oppløsningen av følelsen av å være bundet gjennom gamle bånd og roller åpner for en friere forming av nye identiteter og tilknytninger: en mer kreativ opplevelse av seg selv og sine muligheter.

16) Vanebrudd:

Pilegrimsopplevelsen kan hjelpe oss til grunnleggende brudd med ’vanemennesket’ i oss, med våre tilvante handlingsmønstre og betraktningsmåter som binder oss fast, gjør oss bedøvde; blinde og døve for fornyende inntrykk og endring. Vanebryting er en krevende prosess, og spiller en viktig rolle i menneskers erkjennelse og opplevelsesprosess, og ikke minst for vår evne til å være åpen for og tilegne oss livsviktige estetiske og etiske inntrykk (Mer om vanens og vanebruddets betydning i menneskets tilværelse, se Henrik H.Langelands bok om Marcel Proust fra 2001)

17) ’Kulturell intensivering”:

Høydepunkts-opplevelser, høynende opplevelser; platå-erfaringer: resakralisering – (Maslow) – ikkje minst møtet med katedralen og den pilegrimskulturelle settinga i Santiago som pilegrimsvandringens endemål preges av den ’kulturelle intensiveringen’ (Morinis 1992) som kjennetegnet pilegrimsmessen og ritualene rundt pilegrimens ankomst.

Oppsummering: Disse punktene peker på noen av de avgjørende faktorene som utgjør det transfomative og terapeutiske potensiale i pilegrimsprosessen. De definerer altså til sammen – selvsagt på individuelle måter ettersom den enkelte vandrer lykkes i å dra nytte av dem; og ikke minst etter hvor man selv er i den personlige reformprosessen.

Slik kan caminoen taes i bruk som en ‘terapeutisk vei’; dvs. som en potensiell helse og rehabiliteringskontekst som kan påvirke ens kroppslige, mentale, åndelige og sosiale status og fungering på positive måter. I denne oppfatningen ligger det at det er selve gjennomføringen av deltakelsen i pilegrimsprosessen som betyr noe, ikke selve ankomsten til et bestemt helligsted – selv om dette også kan spille en rolle i den helheten som pilegrimsvandringen utgjør.

Denne oppramsingen av potensielle transformative og psykoterapi-analoge kjennetegn ved pilegrimsprosessen gjør det lett å forstå Espelands tese om at pilegrimsvandring som regel ikke kan være uten dyptgående innvirkning på livssyn, fungeringsmåte, personlighet, tåleevne, osv..

Pilegrimsprosessens preg av og muligheter når det gjelder opplevelse av langsomhet, bevegelse-i-landskapet, sanse- og kroppsnærhet, av-virtualisering, distansering, redramatisering, communitas, og antistruktur åpner til sammen opp for uvanlige muligheter for vesentlige endring av retning i livsløpet, ’skifte av spor’ – som en følge av at det eller de sporene en er innvevd i og følger i de vanlige livssammenhengene kommer på avstand både når det gjelder omgivelser, tid, sosialt, og andre ting som holder en fast og stadig bringer en tilbake til allerede oppgåtte stiene i livslandskapet (mer om dette, se for eksempel Hoiniacki 1996, s.159).

Selve den intensive langsomheten og fraværet av ytre- og andrebestemt stimulering gjør at vi gradvis tilbakevinner evnen til å se og føle og kjenne det enkle, de små nesten usynlige og umerkelige hendelser og tings verdi og betydning. Alt gjenoppstår til de størrelsene de var ment å ha; men som er blitt overdøvet og trampet ned av nyhetstrømmen og stimuleringsrusen vi omgives av i våre normale liv. Hverdagslige hendelser blir ’hellige’, de oppleves på nytt som budbringere og magiske.
Men dette kommer ikkje med en gang. Ikkje første dagen. Kanskje heller ikkje første uken. Men smått om senn, ti dager kan være passert – og man merker med ett at noe har skjedd. Vandringsbevegelsen begynner å komme mer og mer innenfra, fra ens egen kropps dype kilder av energi og styrke – vandringen oppleves som vennligere, mer naturlig. Nesten mer musikalsk. Og fra da av føles selv lange vandringsetapper som den reneste lystopplevelse, som noe som vil seg selv. Man tråkker ikke lenger av gårde, følelsen er mer og mer at man flyr av sted, galloperer på ’apostlenes hester. Av og til føles det som om vandringens bevegelsen er en liten elv som strømmer ut av ens krefter og kropp, det er ikke noe en gjør men noe en er i. Det snev av kjedsomhet og ubehag, og gåmotstanden som en kjente de første dagene forsvinner og blir borte for godt. Vandringen er nok i seg selv, ubegrenset rik i på opplevelser og underholdning. Man tar verden i bruk med alle sine sanser og funksjoner, oppdager hva som skjer rundt en. I denne langsomme bevegelsen inn i og gjennom landkaper blir verden hellig og helliggjort, til et løpende magisk mysterium som den var det i barndommens rike. Vandreren føler seg født på ny, verden er født på ny. Et annet menneske, en annen verden – en ’omvendelse’. Livsprosessen har skiftet spor, kommet over i et nytt spor – et vendepunkt har fremkommet.
Denne stemninga er ikke bestandig og tilstede hele tiden. Flytopplevelsen kommer og går. Noen dager kan fortsatt være traurige og tunge, motløsheten og gåmotstanden, og ikke minst ønsket om stillesitting og passivitet er tilbake. Men har en først hatt det avgjørende gjennombruddet, og oppdaget den indre dimensjonen i vandringen, da trenger den ikke å forsvinne igjen. Du vet hva du søker, og du vet hvordan du kan beholde åpenheten og friskheten; hvor den er å finne. Og du vet at den vil komme igjen. Denne vissheten og opplevelsen beriker livet dithen at du føler at du kan ha opplevd en slags varig omvendelse og andregangsfødsel. Uten at dette trenger å ha tilknytning til en bestemt religion eller trossamfunn – men det er i alle fall snakk om en religiøs beslektet følelse.

Pilegrimens egenutvikling og forbedring av sin personlighet: hva kan en håpe på ?
Et nøkkelspørsmålet som må oppta pilegrimen meget før, under og etter vandringen er følgende:

Hva slags forandring av sin egen person og væremåte kan og bør man håpe på gjennom og i kjølvannet av pilegrimsvandring ?

Hvorledes bør man tenke, hvilke innstillinger er de beste dersom man vil fremme en personlighetens forbedring hos seg selv under en pilegrimsvandring?

Jeg har mange ganger selv opplevd stor usikkerhet og tvil om det finnes noen almen og tilgjengelig terapi i pilegrimsvandring. At hele denne forestillingen bunner i ønsketenkning, kanskje ikke minst den lettheten hvormed vi innbiller oss det vi gjerne vil tro på. Nettopp fordi pilegrimsvandringen springer ut av en ’transformativ intensjon’ eller et ønske om å forbedre sin person og sitt liv i en eller annen forstand – er det altfor lett å innbille seg at en er blitt et bedre menneske, en annerledes person gjennom vandringen. Svært ofte skyldes dette altså den rene ønsketenkning. Selve ønsket om at en skal ha forbedret seg, og troen på at det har skjedd eller skjer av seg selv, hindrer en også i å gjøre fullgod og aktiv nytte av de ofte enkle og marginale forandringene som er åpnet opp for og som har fremkommet gjennom og i etterkant av vandringsprosessen.

Det er samtidig så altfor enkelt å snakke om personlighetsutvikling og livsforbedring og lignende herligheter, uten nærmere bestemmelse av hva som ligger i dette så ønskverdige og ettersøkte. For å kunne gripe fatt i og nytte pilegrimsvandringen som kilde til egenutvikling og kivsforbedring må man nettopp ha et noenlunde klart grep om hva man er ute etter, hva den søkte forbedring av egen personlighet går ut på og hvordan den viser seg.
Det er et hovedpoeng, som jeg har allerede forsøkt å tydeliggjøre, at i seg selv og automatisk kan ikke pilegrimsvandring føre frem til dette målet om å forbedre seg selv og sin personlighet. Slik er det i de fleste tilfeller, selv om det nok er tilfelle at noen ganske få pilegrimer lykkes i å nå langt i retning av å oppnå den personlige reformen og forbedringen de søker uten at de i og for seg har ofret tid, energi og krefter på dette. I og med at pilegrimsvandringen er så ulik og gjennomføres så ulikt, er det naturlig nok også store forskjeller i hva den enkelte vandreren får ut av den. Mange overser betydningen av selve det grunnleggende i pilegrimsprosessen; å forlate sitt tilvante og kjente liv; og uten å tenke over det bringer de derfor dette automatisk for mye med seg under vandringen. Og ødelegger derigjennom mange av de mulighetene som ligger i vandringen for å oppnå den ønskete egenutvikling. Andre er så tilvant det moderne livets unngåelse av smerte og ubehag; og innøvd i konsuminnstillingens søken etter nytelse, behag, komfort og luksus – at en hindrer og hemmer de viktige opplevelser av forenkling, smerte og anstrengelse som virker så utløsende for gjenoppdagelsen av egen styrke og evne.

Pilegrimsvandringen er en egnet setting, den utgjør et sett av praktiske metoder der den enkelte kan oppnå å foredle, harmonisere, forenkle, gjenoppdage, bli mer fordragelig, fornye seg selv. Selve vandringen med dens jevne, langvarige anstrengelser og smerte, distansering fra den vante hverdagen med dens nødvendigheter og påvirkninger og uopphørlige strøm av ytre stimulering, sosial og rollemessig nullstilling, den forenklete livsutfoldelsen, langsomheten og minskningen av klokketiden, osv..; virker til å forberede og legge til rette for denne indre omveltingen, harmonisering og foredling.
Men den praktiske gjennomføringen av foredlingen, forenklingen, harmoniseringen, av-egoisering, krever videre stabil og fokusert innsats hos den enkelte. ’Et nytt menneske’ blir man slik sett ikke automatisk etter vandringen, bare gjennom et videre arbeid med seg selv. Vandringen gir mulighetene og redskapene for egenutviklingen, og i tillegg fordres det innsats, fokus, anstrengelse. Og utadtil er man som regel omtrent den samme om før – men en nesten merkelig utvikling viser seg å ha skjedd – en vedblir å være seg selv, men allikevel er en forandret og annerledes.

Pilegrimsopplevelsen som kilde til mental helse: tro, åndelighet og religiøstet: “La oss tenke gjennom måten vi bruker våre liv på” (Thoreau)

Åndelighet og religiøsitet: Mennesket er et mangedimensjonalt vesen, der den religiøse og åndelige dimensjonen ikke kan bli oversett eller glemt uten at det får ubehagelige følger:
«I vår arroganse, har vi forestilt oss at vi har vokst fra det hellige, og at begreper om sjel og ånd er overlevninger fra tidligere tider. Når sulten etter det hellige bryter ut i vår tid, vet vi ikke hvordan vi skal reagere, og vi er ofte ute av stand til å avgjøre hva som er sykt eller sunt, hva som er visdom eller vrangforestilling, i oss selv eller andre. Det er vi som må forandre de mytene og fortellingene som vi lever ut fra, vi som må finne opp en bedre form for sunnhet, en ny form for normalitet, slik at ånd og sjel kan bli inkludert igjen i den vanlige forståelsen av hva det vil si å være menneskelig. I denne overgangstiden, er mange folk ofre for dyp strukturell forandring. Noen får sine begreper om virkeligheten vendt opp ned, andre klamrer seg til tidligere begreper om sunnhet og orden, mens andre blir offer for depressiv sykdom når de ser gjennom løgnen i den moderne verden. Åndelighet er et vesentlig samfunnsmessig spørsmål og krever umiddelbar oppmerksomhet dersom vi skal kunne reagere kreativt på spiralliserende veksten av utbrudd av depresjon, selvmord, avhegigheter, og psykologisk lidelse.”(Tacey, 2004, p. 3)

 

Avsluttende bemerkning: Den moderniserte transformative pilegrimsvandring

Pilegrimsvandring har kultur-og religionshistorisk betraktet en viktig rolle i forbedrings- og sunnhetsfremmende aktiviteter og ritualer i det gamle samfunnet, og for menneskelivet slik man levde det i førmoderne tid. Oppblomstringen av ny interesse for pilegrimsvandring reiser spørsmålet om denne praksisen kan ha terapeutiske og rehabiliterende muligheter også for moderne mennesker. Jeg har i denne artikkelen forsøkt å vise at pilegrimsvandring som såda har terapi-analoge egenskaper, som man kan dra nytte av på ulike måter i selvforbedring, rehabilitering og behandlingstiltak.

Lee Hoinacki (1996) hevder at vi kan ikke bare overta en gammel prakis, et religiøst rituale; vi har også behov for å utforme begrep om pilegrimsvandring som kan være bedre egnet for moderne mennesker og moderne livsførsel. I denne artikkelen har jeg forsøkt å peke noen viktige kjennetegn ved et slikt begrep om moderne pilegrimsvandring.

________________________________________
Noter
[1] Om “the gentle wisdom of walking” – Chris Arthur, «Walking Meditation,» Contemporary Review, December 1994
[2]Thoreau skriver om dette: “ I do not know but it is too much to read one newspaper a week. I have tried it recently, and for so long it seems to me that I have not dwelt in my native region. The sun, the clouds, the snow, the trees say not so much to me. You cannot serve two masters. It requires more than a day’s devotion to know and to possess the wealth of a day.” Og videre: “Just so hollow and ineffectual, for the most part, is our ordinary conversation. Surface meets surface. When our life ceases to be inward and private, conversation degenerates into mere gossip. We rarely meet a man who can tell us any news which he has not read in a newspaper, or been told by his neighbor; and, for the most part, the only difference between us and our fellow is that he has seen the newspaper, or been out to tea, and we have not. In proportion as our inward life fails, we go more constantly and desperately to the post-office. You may depend on it, that the poor fellow who walks away with the greatest number of letters, proud of his extensive correspondence, has not heard from himself this long while.”
[3] “If there is a creative act at all, it is one of co-creation, making some difference in ourselves that changes our awareness and shifts our consciousness in some way that brings us to the realisation that sacred space is already here. It has never been away. What has ‘been away’, if anything, is our own spirit, our own soul, our true self; blindfolded, gagged and earplugged by the personality we inhabit in the world that is so caught up in the drama of everyday things – getting to work, making meals, creating and breaking relationships – that every moment seems to be filled with what we believe to be the only reality. This reality so crowds out every other perspective that we find it difficult, if not impossible most of the time, to be still, to witness, to notice what else is going on. It may be hard to see how well-crafted we have become in acting our part on the stage of life, so that we can no longer see it as anything other than real life. Like a star in a soap opera, playing the part day in and day out, met in the street by ‘fans’ who call us by the name we play and not our own, interviewed as if the part is the reality and the person beneath is but a fictional irrelevance, we remain stuck in our roles.”
Stephen G Wright, and Jean Sayre-Adams, Sacred Space: Right Relationship and Spirituality in Healthcare (Edinburgh: Churchill Livingstone, 2000), 1