Homo viator eller den vandrende menneskets utviklingshistorie

Homo viator; det vandrende menneskets utviklingshistorie

“ Alt ligger innenfor gådistanse dersom du har tid” (Stephen Wright)

Det er vanlig å anta at bevisstheten og fornuften er det som gjør at mennesket og dets tilværelse er så forskjellig fra dyrenes. Dette er nok ganske sikkert en viktig side ved forskjellene mellom det menneskelige og det animalske livsmønstret. Men kanskje finnes det andre like viktige forskjeller ?

Rebecca Solnit kaster i sin bok om ‘Vandringens historie’ (2001) lys over mange av de mer ‘kryptiske’ sidene ved menneskelig vandring. Hennes drøfting er samtidig en oppfordring til antropologer og forskere i menneskefag om å ta i betraktning den betydning vandringen kan ha hatt i menneskets tilværelse og utvikling. Hun går inn i diskusjonene som forsøker å klargjøre opprinnelsen til vår enestående tobente gange. I motsetning til det utbredte synet at det er vår bevissthet som gjør oss menneskelige, så finnes det vitenskapelig kunnskap som tilsier at vår oppreiste måte å bevege oss på kan være like avgjørende for fremkomsten av forskjeller mellom den menneskelige og dyrenes måte å leve på.

Gjennom hele sin mangslungne og millionårige historie på denne jord har mennesket vært dømt til tilværelsen som en homo viator, et reisende og omflakkende dyr. Vi begynte endog å langvandre ut i denne ukjente verden lenge før vi ble menneskelige slik vi tenker oss det i dag.

Fossile funn synes å vise at arten homo erectus for 1 ½ million år siden, og antagelig allerede forløperen homo habilis, som nok kommer enda mer til kort når det gjelder å være fullt ut kvalifisert som menneske, omtrent en million år tidligere forlot kjerneområdene på Afrikas steppeland og kom seg til fots helt til Georgias fjellområder i Kaukasus.
Mange dyrearter er også i konstant bevegelse gjennom landskapet. Vi kan bare se på fuglenes trekkflyging, ulvens og jervens vandremønstre over store områder, reinsdyrenes sesongbetonte flokkvandringer, osv.. Men menneskene synes helt fra den tidlige begynnelsen, og endog før dette, å bevege seg på en annerledes måte enn det man ser hos disse vandrende dyr, som beveger seg etter biologisk fastlagte mønstre forbundet med årstider og vekstsesonger, parring og byttedyrenes bevegelser, på måter som er like meget en del av deres artskjennetegn som selve deres kroppslige utforming. Dyrenes artsspesifikke bevegelsesmønstre utgjør en fastlagt atferdsmessig komponent i deres ’utvidete fenotyp’, for å si det med evolusjonsbiologen Richard Dawkins.() Dyrene liv kjennetegnes slik av noe vi kan kalle sterkt fastlage artspregete vandringsmønstre. Med menneskets vandringer forandrer dette seg. Det kommer inn noe helt nytt, noe i retning av en annen måte å vandre på.

Menneskeartens biologiske utvikling sies altså blant noen av dagens paleoantropologer å være nært knyttet til selve bevegelsesmåtens utvikling.

«It was the development of bipedalism that moved humans onto their fateful evolutionary track. Together with the later appearance of language, it remains the most important event in human evolution. Despite its rarity among mammals, bipedal locomotion had clear roots in the upright posture of the primitive apes and lower primates. Although the transition required a host of interrelated changes in morphology and function that affected much of the skeleton, it was less drastic than it might seem. The lower spine became curved and the pelvis became shorter and wider. The position of the skull shifted to rest vertically above the trunk. The lower limbs became longer; the surface areas for the joints became larger. The feet assumed a platform structure with a nonopposable big toe.” [1]

«An indication that Homo erectus was spending a good deal of time walking—perhaps running—across open habitat is evidence for heat stress adaptation. The Nariokotome skeleton exhibits the tall, slender body and long distal limbs found among modern peoples of the tropical zone. The size and shape of such a body maximizes the exposed surface area relative to overall mass and therefore allows greater heat loss. By contrast, modern peoples of the Arctic exhibit higher body mass and shorter limbs. Homo erectus was also the first hominid to possess an external nose. This allowed moisture to be added to inhaled air and removed from exhaled air. Another adaptation to heat stress may have been the loss of body hair, but this cannot be confirmed at present.»( John F. Hoffecker, A Prehistory of the North: Human Settlement of the Higher Latitudes; New Brunswick, NJ: Rutgers University Press, 2005, s.25 )

Den menneskelige bevegelsesmåten har en lang utviklingshitstorie. Fra den opprinnelige firbente bevegelsesmåten hos allminnelige pattedyr, og derfra opp i trærne og til primatenes mindre fastlagte bevegelsesmåte med økende frigjøring av framlemmene, og videre derfra til gradvis økende bipedalitet, den oppreiste, tobente gangen med en ny oversikt over omgivelsene og med frigjorte armer og hender til nye former for praktiske og kommunikative bevegelseshandlinger.[2]

En kommentator og vandrer sier det på følgende måte:

”The ability to walk upright is one of the key characteristics which separates us from our nearest evolutionary cousins. Looking at those charts which show how humans evolved from a chain of hunched and swarthy hominids — australopithecus, pithecanthropus, neanderthaler and so on — our path follows a line of increasing uprightness, as if seeking out the posture of the walker. In the last frame, where homo sapiens has finally emerged, naked, tall, unhairy, recognizable as us, it is as if we had stood up straight and walked away from hunched, uncertain beginnings, a long hatching from some unimaginable egg, slow progress from a string of crawling, crouching, scampering metamorphoses. What a weight of history has been carried forward on our steps! We may be clumsy beside the grace of a gazelle, slow when compared to the speed of a sabre-toothed tiger’s spring, feeble if measured against the massive tread of dinosaurs or mammoths (or of elephants and rhinos), but our walking has outpaced them all. We have walked our way across the world and beyond it; our steps have led to civilizations, commerce, art, science, warfare.” [3]

Tobent gange er samlende nøkkelbevegelse i menneskets totale kroppslige, mentale og sosiale fungering, og spiller derfor antagelig en viktig bakgrunnsrolle for alle andre former for fysiologiske og handlingsmessige bevegelser. Den spesielle formen for oppreist bipedal gåing hos mennesket med frigjorte hender, medfører også at gåing med ett blir en mer komplisert aktivitet; vandringen i og gjennom landskapet, som vi altså har til felles med mange andre dyrearter som ulver og rovdyr, er ikke lenger bare en territorial omflakking og søking, men mer en erobring og familiariserende menneskeliggjøring av landskapet, en forvandling av landskapet, en kulturell og sosialt konstruktiv aktivitet, gåing skaper, former og begrenser det samfunnet menneskene lever i.

Menneskenes bevegelsesmåte i og gjennom landskapene er følgelig annerledes enn dyrenes – i utgangspunktet inngår vår omflakkende tobeinthet og oppreisthet i et intensivt søkende og undersøkende atferdsmønster som medfører en enorm utvidelse av vår bevegelsesomkrets sammenlignet med dyrenes. Vårt bevegelsesmønster er samtidig mer dynamisk, mindre fastlagt og fiksert både mht. mål og midler, og ikke minst, det er mer ’mentalisert’ og preget av oppfinnsomhet, mer kreativ og produktiv, antagelig fordi det er nærmere forbundet med vår spesielle praktiske evne til å forestille oss tingene og til å tenke på. Gåing og forestillingsevne synes å være ganske nært forbundet med hverandre. Når vi går imot et mål er dette målet forankret i forestillinger vi gjør oss, om hva vi ønsker å finne og oppnå og hvor vi tenker å ankomme. Når vi mennesker beveger oss i og gjennom landskapene tar vi ikke landskapet for gitt, som noe rent faktisk og ferdiglaget, men vi omformer det, språklegger det (se for eksempel Kees Notenboom, ) vi fyller det med projeksjoner og våre egne forestillinger, drømmer, lengsler, søking. Vi bemektiger oss landskapene, vi skriver oss inn i dem, vi menneskeliggjør dem, gjør dem til våre egne landskaper – vi går ikke opp i dem rett og slett, slik de er gitt oss fra naturen. Verden blir gjennom gåingen det filosofene kaller et makrantropos, en menneskeliggjort virkelighet, en projeksjon av mennesket selv.

Eldgamle hominide spor fra Laetoli-ørkenen i Afrika etter menneskehetens tidlige skritt i og gjennom landskapet:man antar at sporene stammer fra to austropithecinere for ca 3 millioner år siden

[1] John F. Hoffecker, A Prehistory of the North: Human Settlement of the Higher Latitudes (New Brunswick, NJ: Rutgers University Press, 2005), s.16-17

[2] «It seems clear that bipedalism was the first character-complex to evolve in hominid evolution. Its origin is still obscure, but experimental work (-) has shown that climbing and bipedalism entail similar patterns of limb excursion and muscle activity. Thus, in this very important matter of structure and function, arboreal climbing is preadaptive to bipedalism. If bipedalism was already established over 3 mya, it must have begun to evolve much earlier, at least a million years before”. Se Bernard Campbell, Human Evolution An Introduction to Man’s Adaptations 4th ed., (New York: Aldine De Gruyter, 1998), s.197

[3] Chris Arthur, «Walking Meditation,» Contemporary Review, December 1994

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s