Hvorfor bør vi gå mere? Moderne samfunnsliv, helse og vandring

«There was fine walking” (Morley)

Moderne mennesker er på farten hele tiden. Vi er et rastløst slag. Å reise vekk, forflytte seg til stadig nye og ukjente steder eller til steder der vi finner noe vi ikke har der vi lever til vanlig, er blitt en viktig del av vårt forbruksmønster.Å reise er en viktig del av konsumatferden vår, vi kjøper og konsumerer avbrekk i den stasjonære tilværelsen. Vi reiser og lar oss transportere både i det nære miljøet der vi befinner oss daglig og mer og mer rundt omkring til alle verdens fjerne hjørner.

Avstander handler utelukkende om vi har penger og tid nok. Tilsynelatende er vi mer i bevegelse enn mennesker noensinne har vært bakover i historien. Det hevdes at det finnes en nomadisk impuls i mennesket; når tilværelsen kjennes stillestående lengter etter bevegelse, reising, fremmede steder, ukjente horisonter. I vår pengerike tidsalder har vi råd og anledning til å gi utløp for den nomadiske impulsen mer enn noensinne. Når vi leser reisebilagene og reisesidene i aviser og magasiner er det nærliggende å tro at moderne mennesker har gode muligheter til å tilfredstille sine nomadiske og lengslene etter et liv i bevegelse.

I virkeligheten er det en illusjon.Det forholder seg egentlig motsatt.

I en grunnleggende forstand er moderne mennesker mer stillesittende og stasjonære enn noen gang tidligere. Våre upphørlige forflytninger fra sted til sted er i stor utstrekning en del av en passiviserende tilskuerfungering, en stillesittende og konsumerende levemåte.

Samtidig som vi er på farten overalt og hele tiden har vi mer og mer glemt betydningen av å ta oss fram på egen hånd, slik vi er skapt fra naturens side. Vi har glemt å bevege oss selv, å bevege oss ved å bruke egen kropp og sjel; dvs. ved å gå, å vandre. Å reise var å dra ut i det ukjente.

Den eldgamle egenaktive bevegelsen på sine egne ben gjennom verdens landskaper har nesten helt gått i glemmeboken for oss. De ideene vi har om gåing er likeens ensidige og forsterker tendensen til å skyve gåing til side i det normale daglig livet, til en slags spesialaktivitet som bare brukes for spesielle formål.

Utformingen av det moderne samfunns veinett, transportsystemer og det urbane landskap og livsmønster i seg selv gjør det å gå til en av de mest truete artene blant menneskers tradisjonelle og naturlige aktiviteter. I mange samfunnslandskaper er det å gå allerede utryddet utover det helt rudimentære; menneskene har nesten sluttet å gå og det å gå er blitt umulig. Den portugisiske forfatteren Jose Saramago sukker til en intervjuer etter å ha reist i Nordamerika:

«I don’t see people walking, – I only see cars. I cannot understand why. I do understand the physical part of it, but I don’t understand the human part of it, why people don’t walk…. To travel in a car all the time is like being in a spaceship that protects you from everything. But if Americans are happy with this way of life, that’s up to them.»
(Jose Saramago, sitert etter Langer, 2002)

Måtene vi mennesker faktisk tar oss rundt og beveger oss på og kan bevege oss på henger naturligvis sammen med hvorledes våre samfunn ser ut. Mange forhold i våre samfunn påvirker vårt daglige bevegelsesmønster; ideologiske forhold, tiden vi rår over, hvorledes dagene er organisert, hvilke oppgaver vi står overfor, penger og ressurser, infrastruktur med veier og faciliteter, krav til tempo. Hvorvidt mennesker har adgang til og er interesserte i å gå og vandre har alltid en viktig samfunnsmessig side.

Den amerikansk-kanadiske urbanologen Jane Jacobs analyserer i den viktige boken ’Dark age ahead’ (2004) viktige sosiokulturelle forhold som hun hevder medfører nedadgående utviklingstendenser i moderne vestlige samfunn. Sentralt i hennes forståelse er at tingene omkring oss alltid henger sammen. Viktige sider ved fungerende menneskelig felleskap og lokalsamfunn er på en avgjørende måte avhengig av at mennesker møter hverandre ansikt til ansikt innenfor en tidshorisont som tillater emosjonell og verbal kontakt.
Hun skriver videre om dette:

”Man kan i dag kjøre milevis gjennom amerikanske forsteder og aldri få et glimt av menneskelige vesener til fots i det offentlige rom, av et menneske utenfor en bil eller en lastebil. (-) Dette er et synlig tegn på at mye av Nordamerika har tapt sine lokalsamfunn. For at lokalsamfunn skal kunne eksistere, må folk møte hverandre som levende personer. Disse møtene må omfatte mer enn bestevenner eller kolleger på arbeid. De må omfatte varierte folk som er sammen om et naboskap, og som ofte nok deler dets behov.”
(2004, s.36-7)

I Jacobs bekymring over skjebnen til et ekte fungerende menneskelige felleskap i moderne samfunn fremgår det at hun mener at menneskelig gåing utgjør en forutsetning for levende lokalsamfunn. Hun rehabiliterer dermed gåing som en betydningsfull menneskelig og samfunnsmessig aktivitet, en aktivitet som er viktig langt utover dens vanlige rolle imed å bidrag til vår fysiske og helsemessige tilstand. Det å gå inngår på en avgjørende måte i de tingene som gjør oss til mennesker med et felleskap, å gå er like avgjørende som vårt språk, vår tenkning, vår sosiale opptreden ellers. Dersom vi ønsker å føle oss selv og hverandre som mennesker som deltakere i et ekte felleskap utover det rent økonomiske og instrumentelle, da vi gå. Lokalsamfunnet der vi all bor og lever utgjøres av steder og miljøer hvor det å bevege seg gående, langsomt nok til å kunne kjenne hverandre igjen, stoppe opp, hilse og prate og derigjennom utvikle sosiale forhold til hverandre – alt dette er viktige forutsetninger for lokalsamfunnet. Gåing er slik sett alltid noe mye mer og langt viktigere enn bare det å holde seg fysisk i form, å komme seg ut på en tur. Det er en samfunnsskapende måte å bevege seg på. Det er selve den måten vi beveger oss på når vi skaper og inngår i levende menneskelige sosiale felleskap.

Dermed er det lettere å forstå at det kan være uheldig med vår moderne og ensidige fokus på gåing som noe vi gjør så å si utelukkende for vår fysiske og psykiske helse. Dette perspektivet på gåing medfører lett at man overser den viktige sosiale og kommunikative siden ved gåing og dermed lett uteglemmer hvor viktig det er at det finnes en sosial og kommunikativ infrastruktur for gåing og vandring innebygd i våre nære samfunn. For å gjenvinne det tapte når det gjelder levende lokalsamfunn, må vi også rette oppmerksomheten mot å gjøre det mulig, naturlig og fristende for mennesker å gå for sosiale og kommunikative formål, knyttet til våre hverdagslige gjøremål i samfunnet – og ikke utelukkende for å trene seg opp og holde seg i fysisk form.Vi må gå for å kommunisere, med hverandre og med oss selv. Vi må nærme oss den danske filosofen Søren Kierkegaards måte å gå på, den dialogiske vandringen med og blant mennesker.

Vår måte å leve på slik den arter seg innenfor livsmønstret i moderne vestlige samfunn får mange av oss til å overse og glemme vårt grunnleggende vandringsbehov. For de fleste av oss medfører det at vi nesten helt slutter å gå eller å vandre. Selve fraværet av naturlig gåing i hverdagen gjør det å gå enda mer fremmed for oss. Etter hvert resulterer dette i at det etablerer seg en sterk gåmotstand i oss. Vi ser ikke lenger noe poeng med å gå i det hele tatt, det å gå blir noe overflødig, noe vi forsøker å unngå mest mulig. Resultatet blir at selv på de korteste strekningene lar vi være å gå dersom det er mulig. Vi bruker bil eller andre motoriserte framkomstmidler selv over de korteste avstander; og vi forsøker å bruke disse slik at vi mest mulig slipper unna å gå. Derfor kjører vi rundt omkring i handlesentrene på desperat jakt etter den aller nærmeste parkeringsplassen, vi forsøker å ta bussen til det aller nærmeste busstoppet, osv.. Selv den korteste gådistanse er alltid for lang for oss, selve det å måtte gå står for oss som bortkastet tid, bortkastet anstrengelse, noe unødvendig.
Å gå lengre distanser er på den andre siden nesten fullstendig uvirkelig for de aller fleste moderne mennesker, og betraktes mer på linje med en form for mani galskap, eller en ekstremsport. Så; allerede før vi er blitt særlig gamle, har vi fullstendig glemt at vi alle fra naturens side, som mennesker med en lang natur og kulturhistorie – engang langt tilbake i tiden – eller faktisk bare noen få tiår tilbake – var og fremdeles kan og bør være vandrere og pilegrimer (se Rebekka Solnit, 2000, Amato 2004) Vandringsdriften som sitter dypt i vår natur som pattedyr og primat, blir i løpet av barne- og ungdomsårene gradvis amputert vekk gjennom stillesitting, fjernsyns- og elektroniske apparater, bilkjøring, og alskens andre motoriseringer som omformer oss til ikke-gående og ikke-vandrende skikkelser. Det har vært anslått et sted at vi hver dag gjennomsnittlig går 16 km. mindre enn det menneskene gjorde i de gamle ikkemotoriserte samfunn. Følgene av en slik nedgang i og manglende gåing som helhetlig kroppslig bevegelsesform er antagelig svekkelse av helse, livslyst, og evne til å tåle liv og påkjenninger som vi møter på livsveien. Det hjelper heller ikke at vi forsøker å erstatte det tapte med alle slags kunstige former for bevegelse, frembrakt innenfor og ved hjelp av apparater i helse- og treningstudioer. Tilbakegangen i gåing fører med nødvendighet til en rekke uheldige virkninger for vår fysiske, mentaleog ikke minst sosiale helsesituasjon. Det å gå utgjør en så stor del av menneskers naturlige bevegelse at den vanskelig kan erstattes ved hjelp av andre former for kunstig og arrangert trening. Den sosiale og kommunikative siden ved det å gå forsvinner helt i slike kunstige bevegelsesopplegg.
All forskning viser at gåing er en av de enkleste og sunneste ting vi kan holde på med. Gåing er åpenbart den mest generelle terapeutisk aktiviteten som mennesker kan engasjere seg i, ved at den har et stort spekter av virkninger – på fysisk form, spenning, energifølelse, konsentrasjonsevne, humør, optimisme, osv. Å gå synes ganske definitivt å kunne aktivisere mekanismer og prosesser i kropp og sjel som motvirker sykdom og fremmer vår helsetilstand. Hippokrates ( c. 460-370 BC), som ofte blir omtalt som den moderne medisinens far, skrev om bevegelsens betydning for helse:

Alle deler av kroppen som har en funksjon, blir sunne dersom de blir brukt med moderasjon og oppøvd i aktiviteter som passer for hver av dem, og de aldres også langsommere; men dersom de forblir ubrukte og uten aktivitet blir de utsatte for sykdom, svekket i vekst og aldres raskt”. (min oversettelse, sitert etter Jones 1967).

Helsevirkningen til tross;

‘More than 60% of the world population is inactive or insufficiently active to gain health benefits’,

rapporterer World Health Organization i et document fra 1999.

Likevel, midt oppi all denne elendigheten: Gåing er til tross for tilbakegangen i gåing en av de vanligste fysiske fritidsaktivitene til voksne mennesker, selv om den som regel praktiseres tilfeldig og lite gjennomtenkt. Det offentliges helseinitiativer i mange land har som ett av formålene å fremme en aktiv livsførsel der betydningen til det å gå blir understreket spesielt. Japanske forskere har anbefalt en dagsdose gåing på 10 000 skritt per dag, noe som tilsvarer en anbefaling på minst 30 minutter per dag med fysisk aktivitet.
Skadevirkningene og negative følger ved å bevege seg og trene ved gåing og langvandring er få. Og de er forholdsvis lett å forebygge og ta forholdsregler mot eller minske. Et bredt og allsidig forsknings- og erfaringsgrunnlag beretter om positive forandringer som omfatter vekt- og fett- reduksjon, allmenn forbedring av fungeringen muskulært, i luftveiene, hjerte, hjerne, urinveier, ledd/skjelett, bremsing av aldringsprosesser, styrket kroppsopplevelse og kroppslig velvære, bedret mage-tarm og fordøyelsesfungering, økt libido og følelsesmessig styrke og kraft, mer stabil stemnings og stemningsregulering, styrket fokus- og utholdenet, mer tilpasset avstressing og nedroing, store perspektivforskyvninger i livet med høyning av verdifølelse og retningsfølelse. Og nedgang i følgeplager ved ulike lettere og alvorligere sykdomstilstander, både kroppslige og mentale(se for eksempel La Torre, 2004).

Litteratur og noter:
[1] «First, our results underscore that walking and bicycling are fringe modes and represent rare behaviors (Gordon & Richardson, 1998). Even among the urban adult population, and considering an individual to be a cyclist or walker if they made even one cycling or walking trip from home over a 24-hour period, only 5% cycled and 12.% walked.» Se: Kevin J. Krizek, and Pamela Jo Johnson, «Proximity to Trails and Retail: Effects on Urban Cycling and Walking,» Journal of the American Planning Association 72, no. 1 (2006)

[2] Se Dagbladet nov. 2007

[3] «there is a growing recognition of a widespread mental malaise in the general public that is expressed as mild depression, low self-esteem, high stress and anxiety and poor coping. This has been accompanied by institutional and cultural reductions in physical activity levels and it has been suggested that increases in exercise participation may have a substantial impact on the incidence of sub-clinical levels of mental ill health among the general public.» Kenneth R. Fox, Stephen H. Boutcher, Guy E. Faulkner, and Stuart J. H. Biddle, «The Case for Exercise in the Promotion of Mental Health and Psychological Well-Being,» in Physical Activity and Psychological Well-Being ed. Stuart J. H. Biddle, Kenneth R. Fox, and Stephen H. Boutcher (London: Routledge, 2000), s.4

[4] Robert E. Thayer, «Energy Walks: Don’t Touch That Candy Bar. A Short Walk Gives You a Longer Energy Boost and Improves Your Mood,» Psychology Today, October 1988

Robert E. Thayer, Calm Energy: How People Regulate Mood with Food and Exercise (New York: Oxford University Press, 2003

P. Ekkekakis, E. E. Hall, L. M. Van Landuyt, and S. J. Petruzzello, Walking in (affective) circles: Can short walks enhance affect? Journal of Behavioral Medicine 23 [2000]: 245–75).

Breivik, Gunnar og Vaagbø, Ola. 1998. Utviklingen i fysisk aktivitet i den norske befolkningen 1985-1997. Oslo: NIOK

Søgaard, Anne Johanne og Bø, Kari og Klungland, Monica og Jacobsen, Bjarne Koster. 2000. En oversikt over norske studier – hvor mye beveger vi oss i fritiden. Tidsskrift for den norske legeforeningen 2000

Norges Mosjons- og bedriftsidrettsforbund (NMBF). 2003. Stavgang – en skånsom og helhetlig treningsform. Oslo: Akilles

Kristiansen, Ingrid. 2003. Stavgang: Nordic walking for alle. Oslo: Noras Ark

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s