Om Henry David Thoreau: Vandring i Naturen som ledd i en meditativ og kulturkritisk livsstil

«….for det finnes nok forkjempere for sivilisasjonen; ministeren og skolekomiteen og alle dere andre vil ivareta den….. « (Thoreau)

 

Den amerikanske filosofen Henry Davids Thoreau skrev sitt vidunderlig essay om «Gåing» i 1862. Thoreau foreleste om temaet i 1850, og sendte senere manuskriptet fra forelesningen til tidskriftet ’Atlantic Monthly’, som publiserte det en måned etter at han døde.

Kjennere betrakter  ’Walking’ som et av Thoreaus beste kortere fremstillinger av filosofien hans.

Thoreaus tenkning er knyttet til den følelsen han har at nødvendighet når det gjelder å gjenforene seg med naturen hver dag, til å sette rot og sende ut noen små fiber, selv på den kjøligigste vinterdag. Han legger ut fra dørstokken for å gå ti, femten eller tjue kilometer uten å komme innom noen bebyggelse gjennom enger og skoger. En reise på noen timer kunne bringe ham til et fremmed land,  noen frie timer ute i det åpne gjenreiste hans velværeog livsfølelse. Disse turene gjennom sol og vind og kulde kunne nok forgrove noen av hans finere kvaliteter, men han var overbevist om at han fikk mer ut av vandringen enn han tapte.

For Thoreau er det å gå noe mye mer for oss enn å ta en kort spasertur før TVnyhetene og ettermiddagskaffen eller endog en rekreativ ferievandring i fjellet. Han understreker at vi kommer lengst når vi utfører det å gå på en bevisst og reflektert måte der vi setter oss selv i stand til å ta i bruk gåingens dype muligheter.

Thoreau kan derfor gi oss råd om at vi skal:

«ta lange turer i stormfyllt vær eller gjennom dyp snø på jordene og i skogen, hvis du ønsker å holde humøret oppe. Gå i møte med den den ekte råe naturen. Bli kald og sulten og sliten.»

 

Thoreau finner styrke gjennom å gå og ikke minst en slags frelse i naturen. Essayet fokuserer ikke på en bestemt vandring, men på selve aktiviteten. Thoreaus ideer og interesser for den menneskelige betydningen til det å gå er generisk heller enn spesifikk. I essayet viser Thoreau at det å gå for oss er en bevisst aktivitet, kanskje en av sinnets viktigste oppgaver . Gåingen fører oss utover det normale livets grenser og inni området der menneskesinnet dypere nivået og naturen som omgir oss og vi er en del av kan møtes og smelte sammen. For Thoreau er det moderne menneskets forhold til naturen ikke umiddelbart og selvsagt; han skriver om dette:

‘For min del føler jeg at når det gjelder Naturen lever jeg et slags grenseliv, på grensen til en verden som jeg bare gjør enkeltstående og forbigående framstøt inn i.»

Forholdet til naturen er av stor betydning for oss, men vi kan bare virkeliggjøre denne betydningen gjennom bevisst å gå i møte med naturen på de måtene som fortsatt er mulige og tilgjengelige for oss.

Out there he can know the new, even if such knowing means only to touch at nature’s vast strangeness. In his most successful walking he breaks out of every kind of clearing, every place that has previously been redeemed; and this includes not only those cleared areas he had to perambulate in his business as surveyor–‘these bounds which I have set up’–but also those areas within consciousness into which he had temporarily been confined because of the minor but necessary business of making a living. Walking is a way of getting out beyond personal limits, and walking into wildness is perhaps the fullest possible way of making that happen.

Thoreau vandringer er en slags ’sakramentale bevegelser, daglige forløsningsgester’. Hver gåtur er en mulighet til å rense vekk avleiringene som det siviliserte livet i byen påfører han. Vandringen virker i seg selv oppfriskende, men det er bevegelsen vestover og mot områdene der den ville naturen begynner som bringer han enda videre og til den fornyelsen der han kan gjenvinne det som bylivet har dekket over. Vandringen er som som sådan en bevegelse utover og mot naturens egen kjerne, det hellige stedet der man kan gjenoppdage det som er sannest i seg selv. Gåingen er en praktisk gest for å bryte gjennom den ferdig foreliggende virkeligheten i et forsøk på forsoning og fornyelse, et forsøk på å finne seg selv selv i samhørighet med den uberørte naturlige villhetens kjerne, gjennom et enkelt ytre praktisk forløp å bli kjent med de innerste private lag av naturlig villhet og skaperevne i seg selv.

Thoreau drøfter og fremstiller betydningen til menneskets forhold til å gå gjennom å betrakte vandreren som en del av naturen, altså ikke først og fremst som samfunnsmedlem og sivilisasjonsskikkelse.Han mener at det finnes nok av slike ytre og sosialt praktiske perspektiv på menneskelivet og gång. Denne dypere kunsten å gå er forbundet med en særskilt evne til ’sauntering’ som er et ord som er avledet fra uttrykket a la Sainte Terre – å vandre til det Hellige Land – der går en ’Sainte-Terrer’ sa folk i gamle dager, dvs. en ’Hellig-Lander’, derav kom uttrykket en som bedriver ’sauntering’. Dette er altså folk som farter rundt omkring i landet uten å ha noe bestemt å gjøre eller foreta seg. Dette er hemmeligheten ved vellykket ’sauntering’: Hver vandring er en slags gjenerobring av det hellige landet fra ikke-troende, mener han. Thoreau viser til at andre avleder ordet ’sauntering’ fra utrykket ’sans terre’; dvs. å være uten land eller hjem – folk som ikke har noe bestemt sted der de er hjemme og derfor er hjemme overalt.

Thoreau mener at selv på korte turer skal vi i ånden forestille oss at vi legger ut på et eventyr, der vi aldri mer vender tilbake, og være forberedt på til slutt å sende vårt hjerte tilbake som relikvie til våre forlatte kongeriker. I hans formel:

”Dersom du er klar til å forlate far og mor, og bror og søster, og kone og barn og venner, og aldri mer se dem igjen,- dersom du har betalt det du skylder, og satt opp ditt testamente, og gjort opp alle dine forhold, og er et fritt menneske, da er du klar til å gå’( Thoureau, s.628)

Essentially an indigene of field and woods, life in gardens and in parlors was unpalatable to him. A great part of our troubles he considered to be domestic and originated from living indoors. A house bred insanity; it was, in a sense, a hospital, but he recovered his sanity almost the instant he went abroad. Feeling the necessity to re-ally himself with nature each day, to make root and send out some little fibre, even on a winter day, he struck out from his doorstoop, easily walking ten, fifteen, or twenty miles, without going by any house, by following the river, then the brook, then the meadow and the woodside. A journey two hours long brought him to a strange land where the old farmhouse was a proper orientation from the vapidity and triviality of village life. Four hours in the open restored his well-being. Sun and wind thickened the cuticle over a few of his finer qualities but he thought he gained more than he lost. [2]

He realized that it was wise to be outdoors early and late, travelling far and earnestly in order to recreate the whole body and to perceive the phenomena of the day. There was no way of knowing when something might turn up. He had noticed that when he thought his walk was profitless or a failure, it was then usually on the point of being a success, «for then,» he surmised, «you are in that subdued and knocking mood to which Nature never fails to open.» One late August day, in 1851, when it appeared to him that he had walked all day in vain and the world, including field and wood as highway, had seemed trivial, then, with the dropping of sun and wind, he caught the reflex of the day-the dews purifying the day and making it transparent, the lakes and rivers acquiring «a glassy stillness, reflecting the skies.» His attitude changed, and he took what Keats called «the journey homeward to habitual self.» He exulted in the fact that he was at the top of his condition for perceiving beauty.

He had a genius for sauntering, because the art of taking walks daily consisted not in exercising the legs or body merely, nor in recruiting the spirits,» but positively to exercise both body and spirit»–that is, to saunter. He set out upon his walks «in the spirit of undying adventure.» A magnetism in nature drew him irresistibly toward the southwest or its variation, but usually between west and southwest. In the force of its magnetism he thought he perceived the general truth of our going eastward for history, art, literature–» retracing the steps of the race»–and our going westward–«as into the future, with a spirit of enterprise and adventure.» Since the old, meandering, dry, uninhabited Marlborough Road led southwest from the Mill Dam, his inward needle generally settled in that direction.
A man on the run from the built-up sections, he acquired considerable skill while crossing a country in avoiding houses and too cultivated parts. He learned how «to shut every window with an apple tree.» And there was no better fence to put between the walker and the village than a storm into which the villagers did not venture. When he was safely off the roads and into the open fields, the sky had a new appearance for him and with the rising of his spirits he stepped along buoyantly. The fields he loved best to strike into were bare, extended, rolling, bordered by copses, with brooks and meadows in sight, sandy beneath the thin sod where the blackberries and wild pinks grew. He crossed lots like a hunting dog, with tireless energy, striking directly through the brush and up the side hills. He burst forth from a thick shrub-oak lot and immediately dove into another. Or he followed where the foxes made their paths. Sometimes his walks were semi-riparial. In the winter, when walking in the fields was difficult, he struck out toward three great highways raying from one center, near his door–down the main river or up its two branches. In the summer he stopped to bathe at Hubbard’s Bend in the same tub the muskrat used. Neither storms nor wetness deterred him. On stormy days he simply preferred the sandy road to the rain-soaked grasses and bushes. The dampness seemed to favor his voice and so he sang «Tom Bowling,» pulling out all the stops. When it rained he put up his umbrella, and while the rain dripped from it he felt comfortable, all compact and his thoughts collected, hearing the ground soak up the rain, listening to the robins and sparrows and bluebirds and the unfailing scream of the jays. He found it pleasant walking in the softly subdued light before a storm was over, for he felt more domesticated in nature when his vision was confined to near and familiar objects. He exulted in «a long soaking rain, the drops trickling down the stubble,» while he lay «drenched on a last year’s bed of wild oats, by the side of some bare hill, ruminating.» He counselled: «Take long walks in stormy weather or through deep snows in the fields and woods, if you would keep your spirits up. Deal with brute nature. Be cold and hungry and weary.»

Avsluttende refleksjon:

For Thoreau har det å gå stor verdi, for han er det snakk om en åndelig opplevelse som han kaller ’sauntering’ – et ord henviste til folk som i middelalderen fartet rundt i landet uten å ha noe fast å gjøre. Thoreua hevdet at han ikke kunne bevare sin helse med mindre han brukte minst 4 timer hver dag til det han kaller sauntering i Naturen fri fra verdslige forpliktelser. Han var i stand til å tilbringe og bruke mye tid alene fordi han forsto verdien som stillhet har for detå kunne kvitte seg med de mange ubrukelige tanker som raser gjennom sinnet for at en dypere bevissthet kan stige til overflaten. Stillheten hjelper oss til kontakt med det  innerste kammer av den selv. Thoreau visste hvordan man når seg selv på denne måten, og at stillheten er en mulig vei til en selv – men ikke automatisk:

«Jeg er skremt når det inntreffer at jeg kroppslig har gått en mil inn i skogen uten at jeg har kommet dit i ånden».

Det har vært sagt at Thoreaus måte å tenke på minner mye om den religiøse kontemplative tankegangen hos munker, uten at han kommer inn på religion. Thoureaus store verdi er at han er at han legger ut et fascinerende kart over hvor man selv kan gå, men han lar oss selv velge hvordan vi kommer dit. Dette gir tekningen hans dens brede menneskelige relevans uavhengig av hvor vi akkurat for øyeblikket møtte befinne oss.

Litteratur:

The Concord Saunterer: Including a Discussion of the Nature Mysticism of Thoreau (Middlebury, VT: Middlebury College Press, 1940)

The Concord Saunterer: Including a Discussion of the Nature Mysticism of Thoreau (Middlebury, VT: Middlebury College Press, 1940),

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s