”Den terapeutiske veien”: pilegrimsferder som kilde til personlig endring

Innledende betraktning om pilegrimsvandringens muligheter som kilde til personlig forandring, livsforbedring og rehabiliteringsstøtte ved helsemessige, personlige, psykiatriske og psykososiale problemer

Motto for artikkelen: 

Den viktigste pilegrimsferden er alltid denne ene og kanskje den vanskeligste for oss alle – det å la være å legge ut på alle slags urolige og rastløse reiser og ferder, for derved å kunne skaffe seg den tiden som kreves for at en endelig skal kunne møte seg selv. Det kan en bare gjøre ved å la være å flykte bort fra seg selv. 

Innledning: I vårt moderne ekspertisestyrte samfunn oppfatter vi personforandrende og psykologiske terapier som spesialiserte aktiviteter som foregår utenfor den ordinære livssammenhengen. Når i kjenner behov for å gjøre noe med egne mangler og begrensninger, plager og lidelser, henvender vi oss til spesialiserte fagfolk i medisinsk-psykiatriske behandlingssettinger. Vi kan oppnå forandring og forbedring av oss selv ved å kjøpe og forbruker deres terapeutiske tjenester. Vi forstår vår egen personlige situasjon gjennom et spesialisert fagspråk som er adskilt fra vår levde erfaring, og der våre plager oppfattes som lidelser og sykdommer i form av depresjoner, tvang, angst, tankeforstyrrelser.

Dersom vi ser tilbake i historien, ser vi at disse tingene var ganske annerledes organisert. Personlige transformative og selvforbedrende og helbredende praksiser var integrert i og del av et mangfold av aktiviteter som utspilte seg i den vanlige livssammenhengen. Ikke minst i religiøse og åndelige praksissammenhenger. Den moderne spesialiserte psykoterapeutiske samtalen har åpenbare røtter i eldgamle kommunikasjonsritualer med en beskyttet fortrolig samtale om skriftemål og bekjennelse.

Religionsforskerne Shulman og Stroumsa peker på at personlig forbedring og forandring er et sentralt tema i religiøse kulturer:

«det synes å finnes et universelt tema i kjernen av verdens store religiøse kulturene som har å gjøre med å frembringe strukturert omdannelse i den indre verden til det levende subjektet, som alltid synes å ha behov for slik forandring» – 

de fortsetter:

«Alle religiøse systemer tilbyr rituelle programmer, mer eller mindre utarbeidete, av ulike typer, hvis primære mål er enten å transformere deltakerne fra en tilstand til en annen eller å markere slik transformasjon. Rituale er kanskje det religiøse livets kreative modus – den arenaen hvor personen blir skapt sammen med dets univers. (-) -disse rituelle prosessene kan sies å utgjøre et empirisk laboratorium hvor en arbeider med selvet og verden.»

 

Pilegrimsferd: Fra religiøs turisme til livsforbedring og rehabilitering

I moderne samfunnsliv må alle reise. Reising og feriering er utgjør viktig forbruks- og konsumområder for moderne mennesker. I oppblomstringa av den nye interessen for pilegrimsvandring de siste par tiårene fremstår denne reiseaktiviteten hovudsakelig som en form for religiøs turisme (se Morinis 1992, Bauman 1996). Utallige oppslag i media fører med seg en voldsom interesse for ulike alternative måter å reise og feriere på. Antall mennesker som søker til de hellige stedene er sterkt økende. Tilstrømningen fra land utenfor Europa er også voksende. Forskerne Nolan og Nolan oppsummerer:

”Avslutninga av det tjuende århundret er (-) den siste fasen i et dynamisk mønster med økning og minskning i entusiasmen for pilegrimsfenomenet som har kjennetegnet den europeiske kristne tradisjonen i nesten 2000 år” (Nolan & Nolan, 1989, s.3)

Hovedinteressen i den nye entusiasmen retter seg naturlig nok først og fremst mot religiøst preget og eksotisk, opplevelsesmettet vandringserfaring på hellige veier, gjennom kultur- og naturlandskaper, til vakre og viktige historiske byer og bygningar, fram mot helligsteder. Slik er pilegrimsvandring mer og mer en del av den moderne opplevelsesturismen, særlig for mennesker med sans for religiøse og åndelige aspekter ved det å reise.
Historisk betraktet hadde pilegrimsvandringa også et annet, kanskje like viktig aspekt. For pilegrimene var denne lange vandringa fra hjemstedet til fjerne Santiago, en ’transformativ praksis’. Dvs. den sprang ut av et brennende ønske om selv- og livsforbedring, og handlet om å søke lindring og helbredelse for helsemessige og åndelige plager og lidelser hos en selv og andre. Den aktuelle interessen ( se for eksempel artikler og diskusjon i Vårt Land, juni 2006) for pilegrimsvandring som kontekst for rehabilitering og helseforbedring er beslektet med dette viktige historiske aspektet ved pilegrimsvandring. I denne innledende artikkelen vil jeg gå inn på noen av pilegrimsvandringens muligheter og begrensninger som rehabiliterings- og helsefremmende kontekst ved fysiske, psykiske og sosiale plager og lidelser.

Den spanske Jakobsveien: ’En terapeutisk vei’ ?

Den amerikanske sosialantropologen Nancy Frey publiserte i 1998 sine viktige bok ”Pilegrimsfortellinger”. Boken baserer seg på intervjuundersøkelse blant pilegrimer forfatteren møter på Caminoen. Hun skriver at mange pilegrimer omtaler denne gamle hellige vandringsveien som ”La ruta de la terapia ”; dvs. terapiveien’ eller ’den terapeutiske veien’. (Frey 1998, s. 45). Betegnelsen springer ut av det faktum at mange mennesker gjør sin pilegrimsvandring i livsoverganger og i tilknytning til livskriser. De vandrer for å forsøke å få til livsforbedring, og bedre psykisk og kroppslig helse. Pilegrimsvandring skiller seg derfor fra turistreiser, fjellturer og andre naturvandringer ved at pilegrimsprosessen er ment å være ’transformativ’: Pilegrimen har intensjoner og forventningar om at vandringen skal ha positive følger i deres liv, og for deres åndelige, mentale og fysiske tilstand og helse. Mange pilegrimer opplever at dette er tilfelle; de opplever til dels dyptgående personlige forandringer uten at dette har vært spesielt tilsiktet. Espeland fremsetter i sin pilegrimsbok en kontant påstand:

”For jeg tror at det er bortimot umulig å komme hjem fra en pilegrimsreise, uansett hvorfor man drar, uten å være forandret – på en eller annen måte.” (Espeland, 1999, s.15)

Han skriver heldigvis ’bortimot umulig’ – noen kan vel noen ganger komme hjem etter en pilegrimsvandring med mindre utbytte enn forventet, eller intet utbytte. Spørsmålene som reiser seg er: Hva slags forventningar når det gjelder livsforbedring, helsefremming og rehabilitering kan man realistisk sett ha til en pilegrimsvandring ? Kan man si at Jakobsveien i seg selv en ’terapeutisk vei’ ? Hvilke muligheter ligger i pilegrimsvandring som metodisk rehabilitering og helsefremmende aktivitet for moderne mennesker ? Hva slags rolle spiller tro og religiøsitet i pilegrimsvandring som ’transformativ praksis’ ? Har alle like god nytte av pilegrimsvandringens helsefremmende potensiale ? Hvilke begrensninger og risikofaktorer ligger i pilegrimsvandring som middel til forandrings- og helse-påvirkning ?

Pilegrimsvandring som kilde til ’personlig reform’

For å kunne ta stilling til slike spørsmål er det nødvendig å klargjøre hva pilegrimsvandring går ut på. En slik langvandring har antagelig viktige aspekter som vi i moderne livsførsel har mistet noe av evnen til å sette pris på og forstå betydningen av. Fremmedgjøringen overfor kroppens egen bevegelse er en av følgene av en tilværelse preget at vi har alt, der vi anstrenger oss sjelden eller aldri over lengre tidsrom og med større smerter og utmattelse, der vi alltid har det supertravelt, har dårlig tid eller tror vi har det, der tingene står i kø og krever oss, der hver kveld er fylt av dagsrevyer, fotballkamper, barn som skal hentes og bringes, legge seg, gjøre lekser. Der ingenting av det vi foretar oss er laaaaaaangsooomt, uten press utenfra, kommer bare eller overveiende fra ens egen kropp og sjel , som det bare å gå uten ytre og nærliggende formål. I utgangspunktet er det altså mye som gjør at langvandring er en krevende og vanskelig oppgave for moderne mennesker. Umiddelbart vil de fleste bakke fort ut og engste seg ved gjennomføring av en pilegrimsvandring: Greier jeg dette? Kan jeg gå dag etter dag over flere hundre kilometer ? Hva med å sove i store primitive saler sammen med mange mennesker jeg ikke kjenner ? Uvant. Usikkert. Krevende.
Pilegrimsvandring og pilegrimsrollen har to viktige hovedsider som utfyller hverandre. På den ene siden er det noe ytre man så å si finner fiks ferdig, og som man rett og slett kan overta og ta del i gjennom å legge ut på sin egen vandring langs caminoen. På den andre siden er det noe man selv må finne ut av og utforme eller skape; hva legger jeg i min egen vandring, hva slags skikkelse er jeg når jeg legger ut på denne lange vandringen dag etter dag mot et helligsted som Santiago ? Ingen kommer bort fra denne problemstillingen. Samtidig er den viktig, fordi den har i seg lignende utfordringar som en møter ellers i livet der man blir konfrontert med spenningen mellom sosiale roller som man blir påført, og innenfrakommende egne prosjekter og perspektiver på ting.
Å pilegrimsvandre er samtidig en intensiv sosial vandring. Nancy Frey påpeker at ”noen pilegrimer føler seg alene eller marginalisert i sine hjemmeomgivelser, og caminoen utgjør en utprøvingsmulighet eller en forandringsmulighet, et sentrum eller et mål som man ikke så lett finner i ’det virkelige liv ”(Frey, 1998, s. 46). På caminoen er man kanskje i begynnelsen fremmed blant fremmede, men man beveger seg faktisk i et langt mer vennligsinnet og støttende mellompersonlig miljø av medpilegrimer enn det man er vant til i dagliglivet. Alle vandrer selvsagt pilegrimsveien på en måte alene, på sine egne ben. Samtidig er caminoen en svært spesiell sosial og mellompersonlig kontekst som kan gi rom for nye muligheter og ny kreativitet i livsutformingen. Caminoen gir rom for og kan skape samtidig en ny og forsterket følelse av tilhørighet og fellesskap, sammen med mennesker som frivillig har satt seg i samme situasjon som en selv, har de samme vanskene og opplevelsene, søker de samme målene, og der de sosiale statusforskjellene man lever under i sitt hjemmemiljø stort sett er sterkt utvisket. Mange pilegrimer har også fellesskap når det gjelder indre problemstillingar og orientering. De er opptatt av spørsmål som går på overgang og skifte i livet, tap, brudd, sorg, konflikter og overbelastningar, eller det å være satt utenfor eller tilsidesatt. (se Frey, 1998, s.45) Pilegrimsvandring gir ny nækontakt med selve sitt eget livsdrama, den representerer på et vis en intensivering av ens eget livsdrama. Man går jo caminoen som en siste utvei, for å forsøke å mestre den livssituasjonen og krisen man er kommet i, for å komme seg videre i livet og i livsløpet.
Selve vandringsopplevelsenes sentrale rolle er det lett å overse til fordel for kultur, landskaper, og alle slags eksotiske opplevelser. Det moderne livsmønstret får oss til å overse og glemme vårt vandringsbehov, og for mange til å slutte å vandre. Vi glemmer at vi alle fra naturens side, som mennesker med en lang natur og kulturhistorie – var og fremdeles kan og bør være vandrere og pilegrimer (se Rebekka Solnit, 2000) Vandringsdriften som tilhører vår natur som pattedyr og primat blir i løpet av barneårene amputert vekk gjennom stillesitting, fjernsyns- og elektroniske apparater, bilkjøring, og alskens andre motoriseringer som omformer oss til ikke-gående og ikke-vandrende skikkelser. Det har vært anslått at vi hver dag gjennomsnittlig går 16 km. mindre enn det man gjør i ikkemotoriserte samfunn. Følgene er antagelig svekkelse av helse, livslyst, og evne til å tåle liv og påkjenningar som vi møter på livsveien.
Skadevirkningene og negative følger ved langvandring få, og forholdsvis lett å forebygge og ta forholdsregler mot eller minske. Et bredt og allsidig forsknings- og erfaringsgrunnlag beretter om positive forandringer som omfatter vekt- og fett- reduksjon, allmenn forbedring av fungeringen muskulært, i luftveiene, hjerte, hjerne, urinveier, ledd/skjelett, bremsing av aldringsprosesser, styrket kroppsopplevelse og kroppslig velvære, bedret mage-tarm og fordøyelsesfungering, økt libido og følelsesmessig styrke og kraft, mer stabil stemnings og stemningsregulering, styrket fokus- og utholdenet, mer tilpasset avstressing og nedroing, store perspektivforskyvninger i livet med høyning av verdifølelse og retningsfølelse. Og nedgang i følgeplager ved ulike lettere og alvorligere sykdomstilstander, både kroppslige og mentale.(se for eksempel La Torre, 2004)
Noen av de sentrale faktorene i en vel gjennomført pilegrimsvandring er samtidig noen av kildene til og mekanismene i de helsemessige og rehabiliteringsmessige mulighetene:

• Vedvarende ikkje-instrumentell, ekspressiv og kommunikativt innrettet fysisk og kroppslig bevegelse og anstrengelse, dag etter dag uten opphør, over lengre tidsrom – påvirker og stabiliserer kroppens og hjernens kjemiske stoffskifte. Vandring over lengre tid i variende intensitet har en generell ‘salutogenetisk’ eller helsefremmende virkning.
• Opplevelse av ’langsomhet’ over lengre tid; den klokkedominerte hastige og travle tidsprosessen svinner, stopper opp som følge av en setting og situasjon der lite eller ingenting skjer – den indre tidsfølelsen gir seg til kjenne. Langsomheten er egentlig en tilbakevending til kroppens og sjelens iboende rytmer og tempo, og en avvikling av den ’virtualiserte’ og kunstig oppdrevne tids- og tempoopplevelsen i det moderne livsmønstret.


• Overvinnelse av egen motstand, uvilje, treghet mot å anstrenge seg og engasjere seg i kroppens og sjelens egen vedvarende bevegelse.


• Daglig krevende vandring krever av hver enkelt pilegrim frivillig etablering av ens egen særpregete disiplin, rutine, strukturering, underkastelse, innordning, styring, selvkontroll: når en skal stå opp, holde orden på sine få men grunnleggende ting, når en skal stoppe,ta puser, hvem og hvor lenge en skal prate med folk en møter på veien, hvor lang etappe en skal våge og ta på seg,hvor mye smerte og ubehag en vil tåle, planlegging av vandringens forløp hver dag mht. vann-mat, osv.. Dette er en slags ‘naturlig atferdsterapi’ som virker til å disiplinere en for det å leve; å leve kommer aldri av seg selv.


• Bortfall av mediaavhengighet og indirekte og annenhånds opplevelsesdominans, minsking av den sterke orientering mot det utvendige og utvortes, fortløpende underholdning gjennom radio, TV, mobiltelefon, avviser, film, musikk og annen ytrepåført stimulering og spenning. Det åpner reorienteringen av erfaringsmåten opp for ny og dypere kontakt med sin egen indre aktive forestillingsevne (Jung), og egne imaginale prosesser. (Corbin). En slik reorientering av erfaringsmåten mot den indre prosessen virker til å fremme psykens selvregulerende og selvhelbredende evne.


• Økt toleranse for og evne til å finne mening med selvpåførte anstrengelser plager, smerte, lidelse, anstrengelse, ubehag – dette oppleves hver dag over en lengre periode. Heri ligger også økt nærhet og tilgang til egen kropp, egne kroppsfunksjoner og rytmer: og kanskje en annen respekt for kroppens behov og grenser. 


• Ny glede i det enkle, trivielle og det grunnleggende i livet; det å avstå, en ikke-konsumerende livsstil som kilde til større glede og nytelse i de enkleste ting – et vannglass, det å sette seg ned, enkel mat, naturinntrykk, små hverdagshendelser får tilbake sin magiske og hellige karakter.


• Grunnleggende og følelsesmessig opplevelse av nærhet, tilhørighet og felleskap (bak roller, masker, og overflatiskheter – forskerne Turner og Turner 1978 omtaler dette som ’communitas’) med andre mennesker, også fremmede og ukjente mennesker – gjennom felles mål, vei, betingelser, osv. En viktig kilde til å legge av seg stivnet rolleperonlighet og maske og føle seg anerkjent som den en er, som god nok, som verdifull for andre.


• Forminsking og endog fravær av normale fastlagte sosiale status- og rang-forskjeller, hierarkier, og andre sosiale og kunstige distinksjoner og markeringar som hemmer og fastholder ens identitetsmuligheter i vanlige livssammenhenger. Nullstillingen av sosiale forskjeller betegner Turner og Turner (1978) som ’antistruktur’, og kan gi rom for og bli begynnelsen til den kreativitet og fornyelse i eget liv og livsutforming som er avgjørende for all livsforbedring og rehabilitering.

Liminalitet (Turner): under pilegrimsprosessen legger en det normale samfunnslivet bak seg og går over i en ‘friere’ og  ‘ åpnere’ liminal eller liminoid  setting og livsituasjon der en har adgang til å gjenoppdage, utforske og reformulere seg selv og sin egen identitet med utgangspunkt i den egne erfaringsprosessen.

Et bredere blikk på pilegrimsrollens transformative muligheter: Disse faktorene definerer til sammen, og selvsagt på individuelle måter, caminoen som en potensiell helse og rehabiliteringskontekst som positivt kan påvirke ens person kroppslig, mentalt, åndelig og sosialt. Bare ut fra listen er det lett å forstå Espelands tese om at pilegrimsvandring som regel ikke kan være uten dyptgående innvirkning på livssyn, fungeringsmåte, personlighet, tåleevne, osv..

Pilegrimsvandring som ’åndelig langvandring’ Vandring og gåing kan være så mangt. En rekke forfattere har i ulike sammenhenger fattet interesse for gåing og vandring som menneskelig og kulturelt formidlet aktivitet. Særlig viktig er kanskje Rebecca Solnits bok ’Wanderlust. A history of walking’ fra 2001. Som hun sier, dette er et emne som alle kan og bør interessere seg for, istedenfor bare en liten gruppe eksperter. Gåingen er en aktivitet som preges av et stort mangfold av engasjerte amatører; alle mennesker går stort sett litt, og et overraskende stort antall mennesker tenker mye omkring det å gå. Gåingens historie er, som hun skriver, alles uskrevne og hemmelige historie, men fragmenter av denne historien finnes spredt omkring i bøker, sanger, gater og veier, utstyr og bekledning.
Det er intensjonen bak, og ånden i gåingen som er avgjørende for de mulighetene som ligger i pilegrimsvandring. Den amerikanske filosofen Henry Davids Thoreau’s har skrevet et vidunderlig essay om ’Gåing’ fra 1862, der han drøfter og fremstiller menneskets forhold til å gå gjennom å betrakte vandreren som en del av naturen, og ikke først og fremst som samfunnsmedlem og sivilisasjonsskikkelse: det finnes nok av slike ytre og sosialt praktiske perspektiv på menneskelivet og gång. Thoreau mener at selv på korte turer skal vi i ånden forestille oss at vi legger ut på et eventyr, der vi aldri mer vender tilbake, og være forberedt på til slutt å sende vårt hjerte tilbake som relikvie til våre forlatte kongeriker. I hans formel: ”Dersom du er klar til å forlate far og mor, og bror og søster, og kone og barn og venner, og aldri mer se dem igjen,- dersom du har betalt det du skylder, og satt opp ditt testamente, og gjort opp alle dine forhold, og er et fritt menneske, da er du klar til å gå’( Thoureau, s.628)
Livskunstneren Julie Cameron (2002) skriver om gåingens dypere betydning: ”Gåing (-) humaniserer mitt liv, setter det inn i en eldgammel og beroligende skala. Vi lever slik som vi beveger oss, et skritt av gangen, og det finnes noe i rolig gåing som påminner meg om hvordan jeg må leve dersom jeg skal smake dette livet som jeg har blitt gitt ”. Den aller viktigste siden ved langvandring er kanskje forbundet med gjenoppdagelsen av ens eget indre som kilden til det livet en lever å og ønsker å leve. Langvandringen gir en opplevelse av indregenerert og indrebestemt bevegelse og livsutfoldelse, at vårt liv og vår livsglede alltid og grunnleggende sett må komme innenfra. Vi finner frem til oss selv, vår egen natur som den avgjørende målestokken får alt som passerer i og gjennom vårt liv. Selve den nesten intensive langsomheten og fraværet av stimulering gjør at vi gradvis tilbakevinner evnen til å se og føle og kjenne det enkle, de små nesten usynlige og umerkelige hendelser og tings verdi og betydning. Alt gjenoppstår til de størrelsene de var ment å ha; men som er blitt overdøvet og trampet ned av nyhetstrømmen og stimuleringsrusen vi omgives av i våre normale liv. Men dette kommer ikkje med en gang. Ikkje første dagen. Kanskje heller ikkje første uken. Men smått om senn, ti dager kan være passert – og man merker med ett at noe har skjedd. Vandringsbevegelsen begynner å komme mer og mer innenfra, fra ens egen kropps dype kilder av energi og styrke – og vandringen oppleves som vennligere, mer naturlig. Nesten mer musikalsk. Og fra da av føles selv lange vandringsetapper som den reneste lystopplevelse, som noe som vil seg selv. Man tråkker ikke lenger av gårde, følelsen er mer og mer at man flyr av sted, galloperer på ’apostlenes hester. Det snev av kjedsomhet og ubehag, og gåmotstand som en kjente de første dagene er borte for godt. Vandringen er nok, ubegrenset rik i seg selv på opplevelser og underholdning. Man tar verden i bruk med alle sine sanser, oppdager hva som skjer rundt en, verden blir hellig og helliggjort, et løpende magisk mysterium som den var det i barndommens rike. Vandreren føler seg født på ny, verden er født på ny. Et annet menneske, en annen verden – en ’omvendelse’.
Denne stemninga er ikkje bestandig og tilstede hele tiden. Opplevelsen kommer og går. Noen dager kan fortsatt være traurige og tunge, motstanden er tilbake. Men har en først hatt gjennombruddet og oppdaget denne indre dimensjonen i vandringen, da forsvinner den ikke mer. Den beriker livet dithen at du opplever en slags omvendelse og andregangsfødsel. Uten at det har tilknytning til en religion, men det er i alle fall snakk om en religiøs beslektet følelse.

Litteratur

Bauman, Z. (1996) ‘From pilgrim to tourist-or a short history of identity’, in S. Hall and P.du Gay (eds) Questions of Cultural Identity, London: Sage
Cameron, J.; (2000) Walking in this world. N.Y.: Jeremy P. Archer/Putnam
Espeland, Lars-Erik (1999) Dit stjernene viste veien. Oslo: Genesis forlag
Frey, N. (1998) Pilgrim Stories: on and off the road to Santiago, Berkeley: University of California Press
La Torre, M.A.; (2004) Walking: An Important Therapeutic Tool. Perspectives in Psychiatric Care. Volume: 40. Issue: 3. s. 120-
Morinis, E.A. (ed.) (1992a) Sacred Journeys: the anthropology of pilgrimage, Westport, Conn.: Greenwood Press
Nolan, M.L.; og Nolan,S.; Chirstian pilgrimage in modern western Europe. University of North Carolina Press, 1989
Solnit, R.; (2001) ’Wanderlust. A history of walking’. N.Y.: Penguin
Thoreau,D.H. (2000) Walking. I Walden and other writings. N.Y.: The modern Library
Turner, Victor; and Turner, E. (1978) Image and Pilgrimage in Christian Culture, New York: Columbia University Press

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s