Religiøsitet, åndelighet og mental helse (under utforming)

«Åndelighet som «søken etter det hellige»:

» In everyday life, sacredness appears in many shapes and forms, from the most magnificent aims to the seemingly most mundane pursuits.»

«Sanctification in an outward sense is a formal characteristic of particular objects, persons, and places. To sanctify is to set apart from the ordinary or mundane and to dedicate to a particular purpose or use» (Emmons, and Crumpler 1999, 18)

Emmons omtaler denne betydningen av sanktifisering som sakralisering. –

“Whereas sacralization is a process of imbuing external objects with sacred qualities, sanctification refers to an inner process of transformation. It is a process by which persons are made pure or holy. Sanctification thus refers to moral purity or moral goodness (literally, «saint-like»). The psychological equivalent to sanctification might be something like a striving toward perfection or self-actualization. Unlike the first type of sanctification, which is an attribute of external objects, this type of sanctification is an inner process that reflects a spiritual transformation of the entire person.» (s.18)
«When defining religion and spirituality, every effort must be made not to overlook the individual and the unique internal developmental patterns involved in the religious process. A search for the sacred or a search for significance in ways related to the sacred should involve dynamic change in each individual life, both externally,(-), and also internally. While religious practices may transform the external objects of one’s world, the primary teachings of all faiths suggest that it is an internal sanctification that is critical.» (Emmons & Crumpler, 1999, s.19)
«During the past decade, the role of spirituality in the lives of individuals with disabilities has received increasing recognition in the field of rehabilitation. (-)  Increased attention placed on spiritual issues has emerged in response to a growing awareness that «spirituality may be an underused resource in the rehabilitation process» (Underwood-Gordon et al., 1997, p. 255).

«the religion-health relationship. During the past three decades, hundreds of separate research studies conducted by different investigators studying different populations throughout the world have reported a relationship between religious involvement, better physical health, and greater longevity. Why this connection between religion and physical health exists, however, remains largely a mystery»
Harold G. Koenig, and Harvey Jay Cohen, «Introduction,» in The Link between Religion and Health: Psychoneuroimmunology and the Faith Factor ed. Harold G. Koenig and Harvey Jay Cohen (New York: Oxford University Press, 2002), s.3

Hva slags rolle spiller åndelighet i mentalhelse og i mentalhelse-relaterte behandlinger og tiltak ?
Do specific RS factors influence health outcomes?
What possible mechanisms might explain a relation, if one exists?
Are there any implications for health professionals at this point in time?

Elkin spør om hva som rører eller beveger et menneske – og inkorporerer dette i behandlingen og tilværelsen – Elkin hevder at

“Contemplation, meditation, prayer, rituals and other spiritual practices have the power to release the «life force» in the deepest levels of the human psyche, levels that secular interventions cannot reach. Indeed, new evidence shows that religious and spiritual interventions can help when everything else has failed” – The best explanation for the effectiveness of spiritual interventions, whether performed by ancient shamans or modern day therapists, is that they draw upon the healing power of our «life force»: our body’s natural inclination to survive. Research in body/mind medicine is showing that we can either support or obstruct the life force by our beliefs, emotions and behavior.»

Det foreligger i dag overbevisende evidens for at ulike former for religiøsitet og åndelighet er bra for mange ulike sider ved fysisk og mental helse.

“If a new health treatment were discovered that helped to reduce the rate of teenage suicide, prevent drug and alcohol abuse, improve treatment for depression, reduce recovery time from surgery, lower divorce rates and enhance a sense of well-being, one would think that every physician in the country would be scrambling to try it. Yet, what if critics denounced this treatment as harmful, despite research findings that showed it to be effective more than 80 percent of the time? Which would you be more ready to believe – the assertions of the critics based on their opinions or the results of the clinical trials based upon research?As a research epidemiologist and board-certified psychiatrist, I have encountered this situation time and again during the last 15 years of my practice. The hypothetical medical treatment really does exist, but it is not a new drug: It is spirituality. While medical professionals have been privately assuming and publicly stating for years that religion is detrimental to mental health, when I actually looked at the available empirical research on the relationship between religion and health, the findings were overwhelmingly positive”.

Det psykologiske og psykiatriske fagmiljøet har i stor utstrekning vært immune når det gjelder å ta i betraktning den positive evidensen for religiøsitetens og åndelighetens rolle i mental helse:

“This resistance to empirical findings on the mental-health benefits of religious commitment may stem from the anti-religious views espoused by significant mental-health theorists.» Og «traditional psychological theories of human behavior indiscriminately pathologize individuals with strong religious convictions.»

Sentrale fagfolk i mentalhelsemiljøet har ofte gitt uttrykk for svært negative oppfatninger av religiøsitet og åndelighet:
Freud betrakter religion som en av menneskehetens viktige illusjoner, en kollektiv tvangsnevrose.
Den kjente psykoterapueten Albert Ellis, the originator of rational-emotive therapy, has argued that «unbelief, humanism, skepticism and even thoroughgoing atheism not only abet but are practically synonymous with mental health; and that devout belief, dogmatism and religiosity distinctly contribute to, and in some ways are equal to, mental or emotional disturbance.
«The tendency to pathologize faith stems from the fact that clinicians have ample opportunity to observe the high correlation between psychopathology and deranged religiosity. From these observations theorists erroneously assume that religion is the cause of mental illness. Contemporary psychologists of religion, however, believe that it is the nature of the psychic organization that determines the spiritual health of the individual. Disturbed religious functioning is the external manifestation of pathological tendencies in individual believers.»

Hvor er mentalhelsefagfolk så negativt innstillte til religiøsitet og åndelighet ?


“Why do medical professionals seem to ignore such positive evidence about religion’s beneficial effect on mental health? One possible source of this tension could lie in clinicians’ unfamiliarity with or rejection of traditional religious expression. For example, not only do mental-health professionals generally hold levels of religious commitment that diverge significantly from the general population, but they have much higher rates of atheism and agnosticism as well. The most recent survey of the belief systems of mental-health professionals found that less than 45 percent of the members of the American Psychiatric Association and the American Psychological Association believed in God – a percentage less than half that of the general population. When asked whether they agreed with the statement, «My whole approach to life is based on my religion,» only one-third of clinical psychologists and two-fifths of psychiatrists agreed with that statement – again, a percentage that is nearly half that of the U.S. population. Indeed, more than 25 percent of psychiatrists and clinical psychologists and more than 40 percent of psychoanalysts claimed that they had abandoned a theistic belief system, compared with just less than 5 percent of the general population reporting the same feelings.

Funnene i den empiriske forskningen om sammenhengene mellom relgiøsitet og mental helse er overveiende positive.
Just what are the correlations that exist between religion and mental health?
1) Religion has been found to be associated with a decrease in destructive behavior:
suicide – church attendance predicted suicide rates more effectively than any other factor, including unemployment
the religiously committed report experiencing fewer suicidal impulses and have a more negative attitude toward suicidal behavior than do the nonreligious. In addition, suicide is a less-acceptable alternative for the religiously committed because of their belief in a moral accountability to God, thus making them less susceptible than the nonreligious to this life-ending alternative. Finally, the foundational religious beliefs in an afterlife, divine justice and the possibility of eternal condemnation all help to reduce the appeal of potentially self-destructive behavior
it also play a role in decreasing other self-destructive behavior such as drug abuse ?
Richard Gorsuch conducted a review of the relationship between religious commitment and drug abuse nearly 20 years ago, he noted that religious commitment «predicts those who have not used an illicit drug regardless of whether the religious variable is defined in terms of membership, active participation, religious upbringing or the meaningfulness of religion as viewed by the person himself.»
the amount of importance individuals place on religion in their lives is the best predictor of a lack of substance abuse, implying that «the (internal) controls operating here are a result of deeply internalized norms and values rather than fear … or peer pressure.» For teens living in a society in which drug rates continue to spiral, religion may not be so bad after all.

the relationship between religious commitment and alcohol abuse:
a relationship between religious commitment and the nonuse or moderate use of alcohol has been extensively documented in the research literature

2) religious commitment also has been shown to enhance positive life experiences such as marital satisfaction and personal well-being
a negative relationship between church attendance and divorce in nearly every study
that it is the most religious women who report the greatest happiness and satisfaction with marital sex – more so than either moderately religious or nonreligious women. Religious women also report reaching orgasm more frequently than nonreligious women and are more satisfied with the frequency of their sexual activity than the less pious. Thus, while surprising to many, research suggests that religious commitment may play a role in improving rather than hindering sexual expression and satisfaction in marriage

that the religiously committed have a greater sense of overall life satisfaction than the nonreligious. Religion not only seems to foster a sense of well-being and life satisfaction but also may play a role in protecting against stress, with religiously committed respondents reporting much lower stress levels than the less committed. Even when the religiously committed have stress levels that are similar to the nonreligious, the more committed report experiencing fewer mental-illness problems than do the less committed.

Mental-health status has been found to improve for those attending religious services on a regular basis. Indeed, several studies have found a significant reduction in diverse psychiatric symptomatology following increased religious involveme

Den religiøse erfaringens sannhet
Spørsmålet om hva slags funksjon religion og religiøsitet har i individets personlighet, hva slags plass religion har i helheten av individets psykologiske fungering. Religiøsitet er forbundet med den indre erfaring, og vår innstilling til den indre erfaring. Den psykiske prosessen kan oppleves og møtes på to grunnleggende måter; aktivt eller passivt. Når et menneske opplever bestemte erfaringshendelser i psyken på en passiv måte, så utfolder de seg på sin egen måte og påvirker personen, men han eller hun blir drevet omkring av disse kreftene. Et menneske som opplever disse indre erfaringene aktivit, er i stand til å gi dem en bestemt retning, han kan aktivt gripe inn i dem og gi dem en mening ved å finne en egnet kontekst eller setting. Muligheten for å ta aktivt del i indre psykologiske prosesser er gitt oss fra begynnelsen, og personer som har n aktiv innstilling til sine psykiske prosesser kan komme til større selvkunnskap enn personer som bare passivt gjennomlever sine psykiske prosesser. Religiøsitet innebærer at en ikke bare passivt erfarer ‘det helt andre’, eller transpersonlige opplevelser, men at man inntar en aktiv holdning til de kreftene og erfaringsmulighetene som vi møter i vår indre erfaring. Dette kan skje på ulike måter, med ulike innstillinger og forskjellige formål, og det endelige resultatet vil være ulikt.

Spørsmålet her er: I hvilken mening kan man snakke om religiøse sannheter ? Er religionens utsagn og påstander ’sanne’, og dersom de er det – i hvilken forstand er de sanne ?
Vi kan med en gang fastslå at religionens sannheter antagelig ikke er empiriske sannheter. Religonen er ingen teori om ’verden’, om det som er der ute i virkeligheten. Religonens sannheter er derfor ikke empiriske sannheter.

Hvorledes kan fagfolk og behandlingsapparatet praktisk dra nytte av de overbevisende sammenhengene mellom kroppslig og mental helse og religiøsitet-åndelighet ?
1) Gjøre bruk av tenkning og forhold som går utover det faktuelle; en person med plager er ikke bare noe man kan beskrive, diagnostisere behandle objektivt, men en potensiell normativ kraft som man kan mobilisere og inspirere til å utforme en bedre tilværelse.
2) Understøtte og dra nytte av ulike sider av religiøsitet og åndelige orientering som pasienten allerede er i besittelse av i rehabilitering og behandling – dvs. finne frem til og bruke tiltak og løsninger som styrker pasientens egne krefter og gir økt tro og ’moral’ i livssammenhengen.
3) Øke både sin egen og pasientenes bevissthet om de positive helsemulighetene og forandringskreftene som ligger i religiøst og åndelig engasjement, innstillinger, deltakelse og søken.
4) Stimulere til og fremme ulike typer av åndelig fornyelse og engasjement: tilgivelse, takknemlighet, positivitet, bønn, pilegrimsferd, kirkebesøk, meditasjon og andakt, åndelig og religiøs litteratur.
5) Behandlingspraksiser som betoner åndelige og religiøse innstillinger: betydningen av å leve opp til moralske og karaktermessige holdninger: dyder og dydig atferd, forsiktighet med å engasjere seg i atferder og tankeganger som innenbærer lastefullhet og syndighet – leveregler som ’gylden middelvei’, selvbeherskelse og moderasjon.

Tro og spiritualitet som rehabiliteringsressurser i pilegrimskonteksten
Tro, åndelighet og religiøsitet har blant fagpsykologer og psykiatre lenge vært en underutforsket og misforstått evne og innstilthet Dette er kanskje særlig tilfelle i mange norske behandlingsfaglige miljøer. Man har antagelig i altfor sterk grad forbundet det å tro med bestemte religiøse og institusjonsforbunde trosforestillinger, og dermed oversett at selve evnen til å tro og tilgangen til religiøse eller åndelige erfaringer grunnleggende sett er en av menneskets viktige mentale funksjoner (William James).
Forskningen mer enn bare antyder at selve evnen til religiøsitet er verdifull i seg selv, at det å kunne tro hos mennesker kan være forbundet med økt helse, lykke, tilfredshet, karakterstyrke, generøsitet, gjensidighet og det å stille opp for andre. Og at svekket evne til å tro er involvert i svekket helsefungering og økt risiko for lidelser og plager. Den russiske forfatteren Leo Tolstoi betrakter fraværet av tro som noe som kan skade, og gi opphav til farlige og hensynsløse mennesker.
En vesentlig side ved pilegrimsvandring som helse- og rehabiliteringskontekst er den nære og naturlige tilknytningen til religiøsitet, tro og åndelighet. Mange fagfolk i psykiatrien oppfatter riktignok denne sammenhengenen som problematisk. Religiøsitet og åndelighet betraktes nesten som patologiske fenomener eller risikofaktorer for psykiske lidelser. Det ordinære behandlings- og rehabiliteringssystemet forholder seg følgelig tradisjonelt lite konstruktivt til den mulige positive rollen som religiøsitet, trosfunksjonen og åndelighet kan spille for langvarige kroppslige, psykiatriske og psykososiale problemtilstander og deres mestring (se for eksempel innlegg i Vårt Land, juni 2006). Men det finnes også helsefaglige indikasjoner på at dette er i ferd med å forandre seg (se for eksempel…… )
I sin bok om hvordan religion blir til, peker den amerikanske filosofen Alfred North Whitehead på religiøsitetens rolle i formingen an den individuelle karakterverdi – ”Religion er den trosmakt, som renser ut i det innvendige, og av den grunner oppriktighet den primære religiøse dyd, en gjennomtrengende oppriktighet”, og videre: ”Religion er kunsten og teorien om menneskets indre liv, for så vidt som det beror på mennesket selv, og på hva som er blivende i tilværelsen” (s.8). ”Religion er, hva individet gjør med sin egen ensomhet. (-) Religionen er således ensomhet, og hvis man aldri er ensom, kan man ikke være religiøs” (1995, s. 8-9).
Den amerikanske psykiateren Jerome Frank (1974) stiller i sin klassiske bok, der han drøfter virkemåtene til forskjellige psykoterapier, spørsmålet om det finnes noe som er felles for personer som søker og har behov for psykologisk behandling og psykoterapeutisk hjelp. Han kommer frem til at det finnes en slik felles tilstand eller faktor, som han omtaler som ’demoralisering’. Demoralisering innebærer at en person har mistet sitt pågangsmot, sin positive og optimistiske innstilling, åndelighet og verdigrunnlag, han eller hun er følgelig oppgitt og forvirret, mangler ideer om retning i liv og håndering av hendelser. Om dette ikke alltid i seg selv er den avgjørende årsak til en mental eller kroppslig plage eller problemtilstand, så bevirker det at personen ikke makter å arbeide seg ut av den på egen hånd nettopp fordi nøkkelressursene mangler som følge av demoraliseringseffekten.
Det byr ikke på store vansker å se likheten mellom Franks ’demoralisering’ og andre viktige begreper om menneskets forhold til omverdenen og andre. Den israelske sosiologen Antonowskis salutogenetiske nøkkelbegrep ’sentral koherens/opplevelse av sammenheng’ er nært beslektet med tro, riktignok med omvendt fortegn. Demoralisering og trossvekkelse tilsvarer følgelig svak eller lav opplevelse av sammenheng (OAS). Martin Bubers begrep om ’forholdskraften’ i mennesker overlapper også med tro som en positiv og styrkefull tilnærming til livet og tilværelsen. Denne forholdskraften har sin rot i Jeg-Du forholdet og det nærværende møtet mellom en selv og andre mennesker, det er snakk om en av våre transaktive mentale evnee

Å utvikle sin åndelige intelligens
Den amerikanske sosialpsykologen R. Emmons har pekt på 5 kjennetegn ved det han omtaler som ’åndelig intelligens’():
Evne til overskridelse, til å gå utover det som er tilstede, begrensninger
Evne til å helliggjøre, ’sanktifisere’ hverdagslige og trivielle erfaringer, forhold, aktiviteter
Evne til å oppleve ’høynelse’, opphøyde bevissthetstilstander; ekstase, mystikk, meditasjon, bønn, overgivelse
Evne til å bruke åndelige ressurser for å løse problemer – åndelig omforming
Evne til å engasjere seg i dydige atferder
Pilegrimssettingen har egenskaper som på en optimal måte kan fremme utviklingen av åndelig intelligens. Overskridelse, helliggjøring, høynelse, åndelig omforming, dyd atferd – er som jeg har forsøkt å vise, noen av grunntrekkene ved pilegrimsprosessen.

Den personlige forandringsprosessens åndelige aspekt: Om åndelig transformasjon, omvendelse, gjenfødsel og annengangsfødsel
Pilegrimsvandringens distansering og nullstilling, antistruktur og communitas åpner opp muligheter for å fremme den forandringsprosessen som er en sentral faktor i alle former for terapi. Fraværet av bindinger, roller og føringer åpner opp for sporskifte, vendepunkter og ny giv hos mennesker som slite med plager og lidelser. Det synes å foreligge erfaringer som tilsier at langvandring i seg selv har et foranringspotensiale. Rousseaus berømte ’omvendelse’ og gjenfødelse skjedde f.eks. under en av hans vandringer, nærmere bestemt høsten 1749 (se… ) Mange langvandrere rapporterer om tilsvarende erfaringer, der de under vandringen uten forvarsel kastes ut i nesten mystiske og ekstatiske høydepunktsopplevelser. I artikkelen har jeg nyttet ulike betegnelser, som åndelig transformasjon, personlig reform, forandring, terapi, osv.. for å peke på det forandringspotensialet som ligger i å gjennomføre pilegrimsvandring. I en åndelig og religiøs sammenheng har spiller ’omvendelse’ en viktig rolle i forståelsen av de personlig betydningsfulle endringene som kan foregå hos personer.

I oversiktsartikkelen «The Psychology of Religion,» I Annual Review of Psychology fra 2003 skriver forskerne Robert A. Emmons og Raymond F. Paloutzian, at
«termen spirituell transformasjon brukes her for å betegne det som vanligvis i den religionspsykologiske litteraturen blir forstått som en ’omvendelsesopplevelse’.
«Based upon their systematic review of the literature, Paloutzian et al. (1999) argue that spiritual transformation experiences appear to have minimal effect on the «elemental» functions of personality (the Big Five). However, they suggest that spiritually transforming experiences can result in profound life changes at the mid-level functions of personality such as goals, feelings, attitudes, and behaviors. Indeed, these researchers posit that «self-defining» personality functions (such as identity, life meaning) do change dramatically after a spiritual transformation» (2003)
Omvendelse og gjenfødelse slik den beskrives i religiøse sammenhenger er en undervurdert endringsprosess blant terapeuter. Dette er i ferd med å forandre seg. Nylig har …. diskutert vendepunktsprosssens sentra rolle i sosiale og psykologiske sammenhenger.

Hva er omvendelse ?
’Omvendelse’ (engelsk conversion, tysk: Bekehrung) kan ha mange ulike betydninger i ulike sammenhenger. Fornyelse. De Sanctis skrev I sin bok om omvendelse at – “converts are unanimous in declaring that they feel before them the Great Objective; an external force, or ‘grace’, or God, works within them for their salvation; and that to which they turn and towards which they aspire, is for them a living reality” (De Sanctis, 1927, p. 15)
Hos Freud betyr ’konversjon’ omforming av et fenomen fra det psykiske området til det somatiske området. Overgang fra ikketro eller likegyldighet til tro. Det finnes filosofisk-moralske omvendelser så vel som slike som har med religion og kultus å gjøre. Det finnes omgså ’kontra-konversjoner’ som er omvendelse fra en religiøs tro til ingen tro.
De Sanctis (1927) forsøker å skjelne mellom genuin (religiøs) omvendelse, som er fullstendige og varige; og andre beslektete former for radikale mentale, moralske, atferdsmessige og verdimessige forandringer. Sentralt hos han står ’overturning of values’, eller et verdimessig vendepunkt – «It is very difficult to distinguish in particular cases true and genuine conversion — which is an overturning of values — from ‘recognition’ and ‘return’.» (De Sanctis, 1927, p. 32) Han fortsetter – “ A distinction must be made between conversion and ‘ development’ in the psychical, and more especially in the moral, sense. Some authorities have spoken of what they call ‘conversion by development’, by which they mean that the fact of conversion is the final phase of the ‘typical’ evolution of the mind or the soul. (De Sanctis, 1927, p. 33)
Omvendelser finnes i alle religioner – ”We do not share the opinion of some who would restrict conversion to Catholicism, since true and fully-established moral conversions — or mutations of life under the impulse of an ultra-terrestrial ideal — are to be found, not only in paganism, but in all times and among all peoples, no matter what their religion” (De Sanctis, 1927, p. 34). Omvendelser opptrer også hyppig blant eldre og døende mennekser- “the so-called conversions among the senile — and to an even greater degree, among the dying — are only very rarely typical conversions, according to the standards which we have laid down. They are more correctly to be classified as ‘regressions’ or ‘ returns ‘ to faith” (De Sanctis, 1927, p. 35).
Klassifisering av omvendelsestyper:
1 Ekte og genuin omvendelse
2 ’Erkjennelse’
3 ’Tilbakevending’
4 ’Utviklingsmessige omvendelser’
5 ’Samvittighetskriser’
6 Illusoriske omvendelser
7 Abortive omvendelser
8 Metanoia

 

En kommentar om “Religiøsitet, åndelighet og mental helse (under utforming)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s