Om Einar Lungas vandringstekster

Jeg har levd meg gjennom noe omkring 23000 levedager, for det mest engasjert i et eller annet. Levedager er en uendelig og magisk gave som en dag tar slutt. Jeg håper å ha mange flere slike dager foran meg; for sannheten er at bare få av disse 23000 er levd i ordets rette mening. De fleste kom og forsvant før jeg hadde en ide om hva som foregikk – ‘ikke ante jeg at de var selve livet’. Tenk å ha en slik utrolig evne til å kaste vekk så mange sjanser, 23000 av dem. Hva mangler det oss mennesker når vi aldri lærer å leve skikkelig? Hva vil det egentlig si å leve skikkelig? Før det er for sent ? Før det begynner å bli i seneste laget?

Men så heter det at det aldri er forsent.

I 2003-2004 skjedde det ting som førte med seg at jeg langsomt tok til å gjenoppdage den vandringens kunst jeg hadde glemt siden barneårene mine der oppe i nord. I de dager lærte alle barn fremdeles vandringens kunst. Den gangen i 50- og 60 årene, før den motoriserte ferdselen tok helt over, da vi fremdeles gikk til hverdags og ønsket å danse gjennom livet for å kunne holde ut og tåle de tunge byrdene og begrensningene og fattigdommen som hele tiden var der like i nærheten av oss. Senere kom gode tider; de fikk meg til å glemme kunsten å gå.

Så; bare i løpet av noen år har jeg blitt eller gjort meg selv til et vandrende menneske. Det er en skole som tar tid; den som har glemt å gå lærer det ikke med en gang. For vi er alle som en ment å være gående sjeler og kropper; selv om vi sitter i rullestol eller ligger til sengs. Den blinde Homer kunne skrive om alt han så; den sengeliggende kan gjennomføre lange ekte vandringer i sine indre landskap.

Den eneste som forsynder seg mot sitt gående menenskelige vesen er den som velger stillesittingens tilværelse, foran tv’en eller andre beroligende og bedøvende medier. Den som velger en overveiende stillesittende tilværelse må følgelig døyve den resulterende indre uroen.

Denne bloggen er en feiring av det vandrende mennesket, som du og jeg.

Ta på deg vandringskoene; kjære venn! Legg så ut på stienen og landeveiene. Skritt for skritt, steg for steg. Å kjenne at bevegelsen er sann og ekte, at den kommer fra en kilde inne i en selv, kommer dypt fra ens egen indre vilje, en indre kroppslig og sjelelig kilde. Gledene virker kanskje trivielle, små og praktiske – men jeg kan med stor visshet fortelle deg at de vil gi ditt liv og din menneskelighet et usammenlignelig løft.

For å låne noen skjønne ord som har oppstått i hodet til den norske bildekunstneren Eldar Parr:

«Så lenge lengselen er større enn frykten, er vi i bevegelse. Nomaden i oss er utrolig sterk»