Av en eller annen merkelig grunn, antagelig en litt trist grunn – som jeg har felles med mange, begynte jeg aldri på å tenke ordentlig over hva det vil si å gå og å være et gående vesen før jeg var kommet ’midtveis i livet’, som jo er tidspunktet da man vanligvis oppdager at man har rotet seg vekk og havnet bortkommen i en mørke skog. Jeg husker heller ikke lenger hvorledes jeg hadde det med gåing i min barndom og ungdomstid. Men det er lett å gjette seg til at alt som smakte av arrangert gåing, som å gå på tur i regi av foreldre og andre voksne, og særlig i skolesammenhengen, ikke akkurat var et førstevalg, og stort sett var sterkt preget av ulyst. Jeg har iallefall mange vage minner som peker i denne retningen.
Vi gikk nok ganske mye i mine barneår. Til og fra skolen var jo den gangen en ganske betraktelig avstand som vi fant helt naturlig og selvsagt. Ingen busser kom for å hentet oss. Ingen hadde oppdaget at det kunne være farlig. Så jeg gikk til og fra skolenhele oppveksten, hver eneste dag, det ble mange kilometer tilsammen over alle de årene. Mye av vår aktivitet og leik i lange sommermåneder og ferieuker foregikk til fots, og omfattet vandringer ut til og søkende omkring i det eventyrlige skogsterrenget som den gangen lå nært opp mot hjembyen min. Et terreng som i dag er utbygd til det ugjenkjennelige; det fins rett og slett ikke lenger.
Jeg minnes ikke at det å gå den gangen innebar noe spesielt ubehagelig og ulystpreget, eller noe jeg ønsket og forsøkte å unngå. Vi gikk mest av alt fordi det rett og slett var det unger gjorde når de skulle noe. Det å gå var antagelig så selvsagt og naturlig at jeg ikke engang tenkte på at det var noe man kunne forsøke å slippe unna. Men dette var i de to første tiårene etter krigen; altså like før bilkulturen og motoriseringen begynte å slå gjennom for fullt. Andre muligheter til daglig transport som for eksempel å bli hentet eller fraktet med hest, tog eller buss fantes ikke i min barndom.
Senere ble dette med gåing ganske annerledes. Ikke bare mislikte jeg i hele min ungdom og den første halvdelen av mitt voksne liv å gå, å gå var alltid noe jeg opplevde jeg var tvunget til å gjøre. En tilleggsbyrde som jeg aldri av meg selv valgte dersom andre muligheter til å forflytte seg forelå. Selv på mine ungdommelige haikeeventyr mellom Europas storbyer i hippieperioden kom jeg aldri noe nærmere gåing. Dersom en vennligsinnet bilist med dårlig samvittighet dumpet meg av midt ute på den franske eller spanske eller jugoslaviske landsbygda, ble jeg bare sittende med ryggtavlen opp mot en stein eller trestamme til neste bil og bilist med vennlig hjerte langt om lenge viste vilje til å plukke meg opp slik at jeg kunne komme meg videre på min reise til ingensteder; jeg hadde ingen mål med omflakkingen.
Jeg kom faktisk aldri på den nærliggende ideen at jeg jo bare kunne ta mine ungdommelige og friske ben fatt og gå eller rusle av gårde de få kilometrene til neste landsby som lokket med forfriskninger og en matbit. Jeg forflyttet meg en av disse hippiesomrene mer enn 12 000 km. utelukkende ved hjelp av en viftende tommelfinger og de bilene den lyktes å stoppe. Bena ble spart for alle anstrengelser.
Jeg ble derfor naturlig nok aldri bevisst at gåing kunne spille noen viktig rolle for noen som helst, til noe som helst. Gåing hørte for meg til det man regner til livets uungåelige plager og ubehag. Gåing var noe som jeg forbandt med livets ukjente skyggeside. Jeg tror nesten man kan si at jeg led under en spesiell form for bevisstløshet eller fravær av bevissthet, der all kroppslig bevegelse utenom sport og treningsaktivitet blir oppfattet som ren og skjær transport til og fra det som foregår og er viktig i livet, og der denne transporten i seg selv har ingen betydning overhodet. Den legger bare beslag på tid og krefter og bør derfor gjøres så enkelt, kortvarig og effektivt som det er mulig å få til. Altså, når man skal bevege seg sørger man for en eller annen form for transport slik at man slipper å bevege seg selv eller å gå. Selv ikke da jeg for en periode ganske fortjent ble fratatt førerkortet forandret dette seg. Jeg fikk riktignok noe mer erfaring med å gå når jeg skulle noe, men hovedvirkningen var vel heller at jeg ble ennå mer effektiv med å skaffe meg motorisert transport og alskens former for hjelp til å forflytte meg.
Midtveis i dette merkverdige livet forandret altså dette seg. Over en kort periode løste den gamle bevisstløsheten min om det å gå seg opp som dugg for solen – nesten plutselig dukket ’gåingens spørsmål’ opp og fikk meg til å se inn i en helt ny verden.
Det er nettopp dette spørsmålet den franske forfatteren Honore de Balzac i sitt essay ’Teori om gåing’ formulerer slik; ”Er det ikke ganske merkverdig å se at, siden mennesket tok sine første skritt, at ingen har spurt seg selv hvorfor man går, hvordan man går, om man noensinne har gått, om man kunne gå bedre, hva man oppnår med å gå…..spørsmål som er knyttet til alle de filosofiske, psykologiske og poltitiske systemene som verden er opptatt av” (sitert fra Amato 2004, s.1; min oversettelse)
Akkurat slik var det; helt plutselig hadde jeg formulert disse nye spørsmålene og derigjennom begynt å gjenoppdage kroppens iboende evne og lyst til egenbevegelse og ikke minst at jeg også kunne gå, at jeg både er født til, og nærmest spesialutrustet først og fremst for å gå, at det er moro å gå.Og at det å kjøre bil ikke er å bevege seg i det hele tatt, men å sitte fullstendig stille og fastlåst i et sugende sete med hendene festet i et ratt.
Gjenoppdagelsen av kroppens innebygde evne og vilje til å gå kom som en liten åpenbarelse for meg.Den nye verden åpnet seg opp på oppsiktsvekkende og befriende måter – jeg så på verden, på tingene, på meg selv, på andre mennesker, på nye måter og med nye øyne. Jeg forsto med ett at de reisene jeg hadde gjort hele mitt liv egentlig ikke var mine reiser, men mer en form for passiv forflytning. At jeg forflyttet meg mellom ulike steder der jeg aldri ’var’ eller involverte meg med tingene på en eksistensiell og livsnær måte. At jeg aldri hadde greidd å komme innpå og nær den verden som ligger der ute nettopp fordi jeg aldri hadde gått inn i den, tatt den i besittelse gjennom mine egne kroppslige og sjelelige krefter.
Kjernen i den nye befriende bevisstheten om det å gå er hele tiden; jeg kan gå, jeg vil gå, jeg ønsker å gå, jeg drømmer om å gå, jeg vil gå langt, så langt som mulig, gå gjennom verden, til verdens ende, til jeg ender mine dager. Jeg er et gående menneske, en homo viator, en fotgjenger, en vandrer, en vagabond, et omvankende menneske, en omflakkende fant og ’ferdafant’, en streifer eller omstreifer, en landstryker, en løsgjenger, en loffer, en veifarer, en ’landeveisridder’, en pilegrim og en ’vallare’ eller en ’vaddare’ – verden er min, jeg eier verden fordi jeg kan gå i og gjennom hele den store verden.
Jeg vil nå med all styrke hevde at alle moderne mennesker må lære seg å gå; lære seg å vandre – samfunnet vårt må og vil i fremtiden for å bli et bedre samfunn rett og slett frigjøre seg fra den enerådende transporttenkningen og bilkulturen og motoriseringens tyranni, det må konstrueres slik at det å gå på nytt blir nærliggende, selvsagt og naturlig, en kroppslig så vel som en sosial aktivitet som alle kan ta del i og ønsker å ta del i. Det å gå må føres tilbake fra periferien til sentrum av vårt liv som sosiale vesener, og ikke være en aktivitet som forbindes med fattigfolk og ’hunder langs vegen’, som en eldre mann i Indre Sogn uttrykte det engang. Gjennom å gå møter man mennesker på en annen og ofte riktigere måte enn når man nytter motoriserte kjøretøy, når gåingen får sin rettmessige plass i våre liv kan det bidra til at det sosiale livet rekonstitueres som et mer rommelig sosialt liv der man møter andre ansikt til ansikt og der man både kan motta og gi oppmerksomhet til hverandre på en generøs måte. Sosialt liv krever at vi gir hverandre tilstrekkelig oppmerksomhet, og som gående mennesker er vi bedre i stand til dette enn i dagens overhastige forflytningsmåter. La oss bidra til en samfunnsutvikling der vi gradvis legger forutsetningene til rette slik at det å gå på nytt kan bli en daglig og nærliggende sosial og kroppslig aktivitet som alle mennesker kan kjenne nytten og gleden av.
Robert Cortes Holliday beskriver på en utsøkt måte hvor vanskelig det kan være å bli en vandrer, å reise til fots i sine ‘Walking stick papers’ fra 1918: ”En av de fineste tingene i verden er ‘å legge ut på en reise’ – men det er få som kan dette nå. Det er ikke alle som kan legge ut på en reise. Det er ingen tvil om at den som eier en bil ikke kan det. Tidsånden har satt han fast. Begoggled and with awful squawks, feverish, exultant, ignorant, he is condemned to hoot over the earth. Slik er det at den som er rik ikke vet noe om å legge ut på en reise, for de må eie motorer. Forfengelige og misunnelige folk og stolte folk kan ikke legge ut, fordi de rike ikke kan det. Dumme folk vet ikke nok til å legge ut på en ferd. De late kan ikke, pga. sin latskap. De foretaksomme er for opphengt i sine foretak. De halte og de gamle kan dessverre! Ikke legge ut. I siste instans, bare slike som er ganske uberørte og rene i hjertet kan legge ut på en reise, og de er de velsignete” In fine, only such as are whole anywise and pure in heart can go a journey, and they are the blessed. Så litt om denne boken; jeg ønsker å kaste lys over historien til gåing, denne mest selvsagte og samtidig mest obskure handling (Solnit) og gå nærmere inn på gåingens nåværende situasjon i vestlige samfunn og bedømme dens framtid som hverdagspraksis.
Isn’t it really quite extraordinary to see that, since man took his first steps, no one has asked himself why he walks, how he walks, if he has ever walked, if he could walk better, what he achieves in walking… questions that are tied to all the philosophical, psychological, and political systems which preoccupy the world? Honoré de Balzac, Théorie de la démarche,(Theory of Walking), Paris: Pandora, 1978
Robert Coles Holliday sier det ganske kontant – “The way a journey is gone, to come to the point, is walking.
Peripatetiske notater 